Åpen folkekirkes tålmodighet

Denne fløyen i kirken har de siste tiårene erfart at de som regel får det som de vil, det tar bare litt tid.

Lørdag arrangerteÅpen folkekirke sitt første årsmøte. I forkant har det vært knyttet spenning til hvilken linje organisasjonen vil legge seg på. Særlig når det gjelder Bispemøtets forslag om å etablere to sidestilte vigselsliturgier, hvorav én for likekjønnede par.

LES:Går for to liturgier

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fra Åpen folkekirkes ledelse bleBispemøtets forslag avvist, fordi det kunne gi homofile og lesbiske par en følelse av å bli henvist til en slags b-vielse. Når årsmøtet med klart flertall valgte å legge seg på bispemøtets linje, hadde dette sammenheng med hvordan den kirkelige forretningsordenen er fastsatt.

Det er nemlig slik at hvisKirkemøtet fatter et vedtak i strid med biskopenes anbefaling, får bispemøtet saken til ny behandling. Hvis bispemøtet står ved sitt opprinnelige forslag, må Kirkemøtets delegater mobilisere to tredjedels flertall for å overprøve biskopene.

I det nyvalgte Kirkemøtet finnes det neppe et så stort flertall for en slik linje som Åpen folkekirke først tok til orde for. Dermed valgte årsmøtet den løsningen som med rimelig sikkerhet vil føre til at Den norske kirke, antakelig i 2017, vedtar en liturgi som åpner for vigsel av to av samme kjønn.

For Åpen folkekirke er egentlig ikke risikoen så stor. Man kan alltids få vedtatt en felles liturgi senere. Denne fløyen i kirken har de siste tiårene erfart at de som regel får det som de vil, det tar bare litt tid.

LES OGSÅ:Hvem splitter kirken?

Dagen etter at regjeringen presenterte sitt forslag til ny kirkelov snakket avtroppende lederSturla Stålsett i sin tale til årsmøtet om Åpen folkekirkes evangeliske berettigelse. Han gledet seg over den økte valgdeltakelsen ved kirkevalget i høst, og understreket viktigheten av å beholde en kirke som kan være til stede over det ganske land. Stålsett kritiserte undersøkelsen der det kom frem at nesten halvparten av Åpen folkekirkes velgere ikke regner seg selv som personlig kristne.

«Noen er ute etter å si at Åpen folkekirkes velgere ikke er gode nok, ikke er kirkelige nok, ikke er kristelige nok», sa Stålsett, og gjorde lite for å legge skjul på at det ikke minst er MisjonssambandetsEspen Ottosen han retter sin kritikk mot.

Man kan si mye om begrepet personlig kristen og hva som ligger i det. Stålsett bør imidlertid ikke underslå at hva man legger i dette begrepet har forandret seg med årene. Så sent som i 2014 kunne Ipsos MMI på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet fortelle at andelen unge som sa at de trodde på Gud kun hadde gått opp fra 32 til 33 prosent fra 1985 til 2013.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I den samme perioden hadde andelen unge mellom 15 og 20 år som regner seg som personlig kristne gått opp fra 9 prosent i 1985 til hele 30 prosent i 2013. Det er nærliggende å anta at begrepet personlig kristen i dag fungerer mindre eksklusivt nå enn før. Dermed er ikkeKIFOs tall, som ble presentert i Dagsrevyen fredag, fullt så uinteressante som Stålsett vil ha det til.

Men viktigere enn hvilke merkelapper man bruker, er det likevel hva man faktisk står for, og hvilket kirkelig engasjement man legger til grunn. For dem som ser negativt på den teologiske utvikling iDen norske kirke, begynner nå den nye situasjonen å bli etablert. Åpen folkekirke fremstår organisert og profilert. De er ærlige om hva de vil, og de arbeider for det de tror på.

Da er det opp til dem som ønsker en annen utvikling å disponere sine ressurser slik at de kan stå samlet og utgjøre en annerledes front. De endringene Kirkemøtet mest sannsynlig vedtar neste år, er ikke irreversible. Men det vil antakelig ta noen år.