Statens rolle overfor familien

Forhåpentligvis kan rettsprosessene i EMD bidra til å forbedre det norske systemet og gjøre oss bedre i stand til å ta vare på hverandre.

Minst åtte norske barnevernssaker er for tiden til behandling hos Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I gårsdagens avis sa professor Marit Skivenes ved Universitetet i Bergen at utfallet av sakene trolig får betydning for tilliten til det norske barnevernet. Det har hun nok rett i.

Ikke minst er det saker som involverer foreldre med utenlandsk opprinnelse som har vakt betydelig oppmerksomhet de senere årene. Her i landet er det nokså utbredt forståelse for at særlig bruk av fysisk avstraffelse er uakseptabelt i oppdragelsen. Men vi skal ikke mange årene tilbake i tid før dette var vanlig også her, og i mange land er det fortsatt vanlig. Dette kan være en av grunnene til at det kan oppstå konflikter når foreldre med ulik kulturell bakgrunn oppdrar barna sine i Norge.

I tillegg lever vi i et samfunn med høy tillit til myndighetene. Derfor kan de som opplever seg urettferdig behandlet av for eksempel barnevernet ha vanskelig for å nå frem med sine historier. Alt dette taler for at det kan være sunt med gjennomganger slik dem vi nå kan vente fra EMD.

Vi må alltid huske at det ikke er nødvendig med onde hensikter for å volde skade. Det kan godt tenkes tilfeller hvor ansatte i offentlige organer, barnevernet eller andre steder, kan handle med de beste hensikter, men likevel ende opp med å gjøre mer skade enn gagn. Da må samfunnet tenke nøye gjennom sammenhengen mellom den makten saksbehandlere får tildelt og det ansvaret og den kompetansen de har. Når det skjer feil, må vi drøfte i hvilken grad årsaken er svakheter i systemet og i hvilken grad feilene skyldes menneskelig svikt.

Forholdet mellom familie og myndigheter kan være vanskelig. For mange av oss er familien noe av det kjæreste vi har, og vi vil nødig ha statens lange armer for langt inn i privatlivet. For mange er det også et viktig politisk prinsipp at staten ikke skal blande seg med mindre det er absolutt nødvendig. Samtidig er det en kjensgjerning at familieforhold også kan være skadelige, og at det kan være behov for inngripen fra samfunnet når forholdene blir uholdbare. Derfor er det behov for en løpende debatt om hvor grensene skal gå. Dette blir ytterligere aktualisert av de raske endringene som finner sted i kulturen vår, både gjennom endringene vi selv går gjennom og gjennom at samfunnet blir mer sammensatt på grunn av økt innvandring.

I nyere tid har debatten ikke minst belyst behovet for å gi barnevernet anledning til å gripe inn når barn i risikosituasjoner trenger det. De senere årene har også farene ved dette kommet tydeligere frem. Konsekvensene av å skille barn fra foreldre kan bli undervurdert i en tid hvor forståelsen av selve kjernefamiliens rolle er svekket. Igjen er det ikke nødvendig med onde hensikter, skadevirkningene kan bli betydelige likevel.

Ingen av oss bør sitte passivt og se på hvis noen rundt oss lider. Offentlige organer må ha tilstrekkelige mandater til å gripe inn der det trengs. Men det må samtidig være rom for å utøve tilstrekkelige skjønn i de aktuelle situasjonene, og myndighetsorganer må opptre med respekt for både enkeltmennesker og familier. Forhåpentligvis kan rettsprosessene i EMD bidra til å forbedre det norske systemet og gjøre oss bedre i stand til å ta vare på hverandre.