ALVOR: «#Metoo-kampanjen har gitt ny erkjennelse i mange miljøer. Forhold som mange har kjent til lenge blir nå tatt på et nytt alvor. Det er et stort gode,» skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB scanpix

Retten til å forsvare seg

torsdag 25. januar 2018

Lederartikkel

Det er uakseptabelt å si at man kun forholder seg til tillitsbrudd som også havner på politiets bord. De ordningene man etablerer må være gjennomtenkt, godt kjent, og åpne for forbedring.

En av de viktige lærdommene fra #Metoo-kampanjen dreier seg om håndtering av varsler, og hvordan man ivaretar både dem som varsler og dem varslene handler om.

Det å varsle kan være forbundet med sterkt ubehag, og frykt for konsekvensene. Derfor må de som mottar varsler ta både varsleren og budskapet på det største alvor.

Det handler om sårbare historier, ofte om mennesker som har gjort seg dypt smertelige erfaringer. De som mottar varsler må derfor gjøre alt de kan for å ta godt vare på dem som varsler.

Samtidig opphever ikke dette elementære krav til det man i juridisk språkbruk kaller kontradiksjon, muligheten til å forsvare seg mot anklager som blir fremmet.

Denne problemstillingen har igjen blitt aktualisert gjennom varslene som har fremkommet mot stortingsrepresentant og tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise.

Til VG sier Høyres generalsekretær John-Ragnar Aarset at de har etablert et tillitsforhold til varslerne, og at de er opptatt av å ivareta dette. Kristian Tonning Riise får derfor ikke se varslene mot ham.

Arbeiderpartiets håndtering av varslene mot tidligere nestleder Trond Giske står i tydelig kontrast til dette. Giske har blitt gjort kjent med varslenes innhold, og har også fått anledning til å forsvare seg. Det burde være selvsagt at også Tonning Riise fikk anledning til å vite hva kritikken mot ham går ut på, og til å fortelle sin versjon.

Det er naturlig at ledere blir møtt med strengere krav enn dem lovverket forutsetter. Både i politiske partier, i frivillige organisasjoner, og for den saks skyld også i næringslivet, trengs det visse etiske standarder. Ledere forvalter tillit, og kan ikke ta tilliten for gitt.

Derfor er det bra at man i flere miljøer utvikler systemer for å hindre maktmisbruk, og for å hindre at utilbørlig adferd får fortsette fordi ingen tør å ta det nødvendige oppgjøret.

Det vil finnes episoder med tillitsbrudd som ikke blir rammet av lovverket, men som likevel er alvorlige nok til at de bør få konsekvenser for dem det gjelder. Derfor er det nødvendig at blant andre politiske partier har ordninger for å håndtere slike saker.

Det er uakseptabelt å si at man kun forholder seg til tillitsbrudd som også havner på politiets bord. De ordningene man etablerer må være gjennomtenkt, godt kjent, og åpne for forbedring.

#Metoo-kampanjen har gitt ny erkjennelse i mange miljøer. Forhold som mange har kjent til lenge blir nå tatt på et nytt alvor. Det er et stort gode. Og det faktum at dette ikke har blitt håndtert tidligere vitner om en utbredt ukultur som ikke minst har påført mange kvinner store belastninger.

Det er forkastelig at dette har fått pågå så lenge. Og dessverre vil det i overskuelig fremtid være nødvendig med gode rutiner, for det er ingen ting som tyder på at maktmisbruk og uønsket seksuell oppmerksomhet vil opphøre i overskuelig fremtid.

Når dette er sagt, må vi likevel fastholde elementære rettssikkerhetsprinsipper. Ellers kan ledere på ulike nivå bli ofre for ubegrunnede anklager og risikere å miste jobben både uten å ha gjort det de blir anklaget for, og uten reell mulighet til å forsvare seg. Sånn kan vi ikke ha det.