Hvorfor engasjerer ikke Aleppo?

Hvor har det blitt av alle de som er så raske til å ta til gatene når det er Israel det skal demonstreres mot?

Slaget om den syriske byen Aleppo kan være inne i sin sluttfase. Statsminister Erna Solberg sa på sin pressekonferanse i går at hun frykter en humanitær katastrofe. Sivilbefolkningen er fanget i kryssilden mellom opprørerne og regjeringsstyrkene.

Tragedien i Aleppo kommer på toppen av det som allerede er ekstremt høye dødstall under den nå snart seks år lange borgerkrigen som har herjet Syria etter at opprøret startet under den såkalte arabiske våren på etterjulsvinteren i 2011.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Anslagene over antall drepte varierer. Minst 300.000 har mistet livet, men enkelte opererer også med betydelig høyere tall. Halve landets befolkning har måttet flykte fra sine hjem.

Konflikten i Syria representerer den største nedslaktingen av mennesker i vår tid. Likevel er det ikke akkurat slik at norske byer nå preges av mennesker som demonstrerer mot den galskapen som foregår like ved Europas porter.

Mens massemyrderiene har foregått i Syria er det nemlig kun en utenrikspolitisk konflikt som har vist evne til å mobilisere bredt i Norge. Det er striden mellom Israel og palestinerne.

Hver gang denne konflikten blusser opp, er det norske engasjementet stort. Gatene fylles av demonstrasjonstog. Sosiale medier renner over av avskyerklæringer. Og det legges et sterkt press på norske politikere for å gjøre det de kan for å påvirke, både politisk og humanitært.

Sist gang det skjedde, var sommeren 2014 under den 50 dager lange væpnede konflikten mellom Israel og Hamas. Den gangen ble 2200 personer drept, de fleste palestinere.

Hvert menneskeliv som går tapt er en katastrofe, uansett hvordan det skjer og uavhengig av hvem som har ansvaret. Det er likevel et faktum at de daglige dødstallene i Syria-krigen er nesten tre ganger så høyt som antallet som døde hver dag i Gaza-konflikten i 2014.

Tre ganger så mange. Dag ut og dag inn i snart seks år. Et blodbad som bare fortsetter og fortsetter. Stort sett i fred for de som vanligvis engasjerer seg når arabiske liv går tapt i Midtøsten. Fiendebildet i Israel-Palestina-konflikten overskygger tydeligvis det tragiske folkemordet like i nærheten.

Denne observasjonen både overrasker og skremmer oss. Under hele konflikten i Syria har den norske venstresiden vært mest opptatt av å kritisere det eneste demokratiet i Midtøsten. Det har skjedd samtidig som diktatoren som styrer undertrykkelsesregimet i nabolandet, massakrerer, bomber og mest sannsynlig også gasser sin egen befolkning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I en slik ekstrem situasjon må det være lov å spørre: Hvor har det blitt av alle de som er så raske til å ta til gatene når det er Israel det skal demonstreres mot? Er enkelte arabiske menneskeliv mer verdt enn andre? Hvorfor er det slik at Gaza skaper svære demonstrasjoner, mens Aleppo nesten ikke mobiliserer noen til gatene?

Kan det ha noe med å gjøre at man i Syria-konflikten ikke har noen mulighet til å gi Israel, nasjonenes jøde, skylden?