Hvor skal min hjelp komme fra?

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?» spør salmisten. Guds folk har gjennom hele sin historie stått overfor både indre og ytre utfordringer. Ofte har utsiktene vært dystre.

Likevel har både troen og de troendes fellesskap, kirken, overlevd. Ikke i kraft av sin egen fromhet eller styrke, men i kraft av Guds løfter. Slik er det også i dag. Den største faren er derfor ikke at kirken befinner seg under press, men at de troendes tillit til Gud avtar.

«Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper», fortsetter salmisten. Den kirken som setter sin lit til egen handlekraft eller kløkt, er ille ute. Også dette er høyst aktuelt for oss i dag. For presset mot kirken er betydelig. Det går ikke på livet løs, slik det har gjort i perioder tidligere, og slik det fortsatt gjør det for våre trosfeller i mange land.

Sekulariseringens press er vanskeligere å få øye på. Utslagene er ikke like åpenbare ved første øyekast. Men møysommelig blir oppmerksomheten flyttet fra Gud og over til oss selv. Det blir viktigere å passe inn enn å lyde Gud. Det kan være lettere å snakke om ytre strukturer enn om åndelig liv. Det kan være lettere å snakke om politisk engasjement enn om evangeliet.

Men det er evangeliet som gir kirken puls. Ikke ytre strukturer eller formell tilhørighet. Der mennesker får møte Jesus og ta imot syndenes tilgivelse, der finnes kirken. Der evangeliet blir forkynt og disipler dannet.

Det kan skje i store katedraler blant store folkemengder, og det kan skje «der hvor to eller tre er samlet». Der evangeliet kommer i bakgrunnen eller overhodet ikke får lyde, lider kirken. Der blir troen svekket. Når næringen blir utmagret, går det etter hvert på livet løs.

I vår tid er nettopp sekulariseringen antakelig den største utfordringen kirken står overfor. Både internt og eksternt. Internt ved at vi som kaller oss kristne blir fristet til å leve som om Gud ikke finnes, slik Magnus Malm så treffende har omtalt det. Eksternt ved at Gud blir avskrevet som en reell størrelse med betydning for individer og samfunnet.

Hvis troen blir svekket blant dem som kaller seg kristne, vil frimodigheten avta. Og hvis sekulariseringen av det offentlige rom fører til at Gud blir skjøvet over i det perifere eller i det mytologiske, vil det få store konsekvenser.

Men i møte med de utfordringer den kristne kirke i dagens Norge står overfor er ikke politiske vedtak eller aksjoner det beste botemiddelet. Det vi trenger mer enn noe annet, er at evangeliet får lyde. At vi får bli grepet av Guds inngripen.

Det er evangeliet som kan gi kirken ny frimodighet. Men evangeliet må bli forkynt. Igjen og igjen. Det er ikke nok at det blir vist til i formelle dokumenter. Evangeliet må få leve blant oss. Så vi blir minnet om at vi alle trenger å bli frelst. At vi bærer krefter i oss som drar oss bort fra Gud. Evangeliet må få lyde så vi blir minnet om at vi ikke klarer oss selv. Så vi kan bli minnet om at det finnes én vi kan klamre oss til når alt annet svikter.

Slik kan kirken få ny kraft, også i dagens Norge.