Forfulgt og uten beskyttelse

Radikale islamister angriper kristne og driver dem på flukt, og verdenssamfunnet er handlingslammede tilskuere.

Vi så det sommeren 2014 i Nord-Irak: Først dundret IS inn i Mosul i juni. To måneder senere angrep de landsbyene på Ninivesletten. Resultatet ble en masseflukt av kristne, yazidier og andre minoriteter. I februar 2015 skjedde det samme i Nord-Syria: IS angrep 35 kristne landsbyer langs Khabur-elven. De kidnappet 253 kristne og drev tusener på flukt. I Nigeria har både den IS-lojale terrorgruppen Boko Haram og radikale Fulani-gjetere angrepet kristne og andre grupper gjennom en årrekke. Landsbyer er tømt for folk. Tusener av familier er blitt hjemløse.

LES:Troen er ingen privatsak

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og nå altså i Egypt. Væpnede medlemmer av IS´ egyptiske gren jakter på kristne på Sinai. En drapsbølge har den siste måneden sendt hundrevis av familier på flukt. I februar publiserte IS en video der det ble sagt at de kristne i landet er lovlige mål for angrep. Senere er nye videoer offentliggjort med flere trusler. Dette har satt ytterligere fart i flyktningbølgen.

Angrepene mot kopterne kommer i kjølvannet av det dramatiske bombeangrepet mot St. Markus-katedralen i Kairo i 11. desember og flere drap på kristne en rekke steder i landet. Hensikten er klart å ramme de kristne, men det kan også tolkes som et forsøk på å svekke president Sisi, som nå kritiseres for ikke å klare å beskytte kopterne.

Felles for de nevnte angrepene mot kristne i Irak, Syria, Nord-Nigeria og Sinai, samt en rekke andre steder, er at de skjer i områder med sterke sekteriske spenninger og svak statlig kontroll. I slike områder er kristne og andre religiøse minoriteter ekstremt utsatt. Dette er ingen ny erkjennelse. Likevel blir verden stående som handlingslammede vitner til fordriving og religiøs utrenskning gang på gang. For dem som er direkte berørt, oppleves det som svik. For oss andre er det en falitterklæring.

At det er en komplisert materie, er det ingen tvil om. Hvor gjerne man enn vil, klarer man ikke å beskytte alle sårbare grupper. Det som tross alt er positivt, er at vi ser en økende erkjennelse av utfordringene som religiøse minoriteter kjemper med. I norsk sammenheng kommer dette blant annet til uttrykk gjennom rapporten om religiøse gruppers beskyttelsesbehov som Kirkens Nødhjelp har laget med UD-støtte og i samarbeid med Kirkenes Verdensråd.

Les:Stortinget får egen gruppe for trosfrihet

Vi så også et lovende engasjement mandag kveld, da de politiske partiene i Stortinget formelig kappet om å være de som sterkest omfavnet religionsfrihetens betydning. Bakgrunnen for debatten var et spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) om norsk arbeid for trosfrihet generelt og i Midtøsten spesielt. Det er svært positivt at utenriksminister Børge Brende lover at trosfrihet vil være et politisk satsningsområde i forbindelse med den kommende utviklingsmeldingen. Og samtidig vil vi minne om at de som flykter for livet på Sinai, eller de som er i ferd med å gi opp håpet om å kunne flytte hjem til landsbyene sine i Nord-Irak, ikke har tid til å vente på meldinger. De trenger beskyttelse nå.

Les: Rapport om trosfrihet bekymrer