En risikofri forbrytelse

Mandag demonstrerte til sammen tusenvis av mennesker i en rekke norske byer til støtte for Andrea Voll Voldum, den fornærmede i gjengvoldtektssaken fra Hemsedal.

Engasjementet er forståelig. Den endelige frikjenningen av de tre tiltalte, som kom for noen dager siden, virker i utgangspunktet totalt urimelig. En neddopet 18 år gammel jente blir tilsyne­latende brukt som sex-leketøy av tre voksne menn, som likevel til slutt slipper unna uten fengselsstraff.

Ifølge et sentralt vitnemål ble jenta båret ­tilnærmet bevisstløs inn i campingvogna der de ­påståtte gjentatte overgrepene skal ha skjedd. At en slik handling ikke fører til en fellende dom, strider­ tydeligvis mot rettsfølelsen til et stort antall ­nordmenn. Det er demonstrasjonene, de mange meldingene i sosiale medier og det store antallet presseoppslag et klart bevis på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi mener at det er all mulig grunn til å hilse ­velkommen den debatten om rettsikkerhet for voldtektsofre som nå kommer i kjølvannet av Andrea Voll Voldums tilfelle. Saken hennes har nå versert i det norske rettsvesenet i tre år. Bare det er en stor belastning i slike tilfeller.

Først fant en enstemmig Hallingdal tingrett de tre mennene skyldig. I ankesaken i Borgarting lagmannsrett ble de imidlertid frikjent av juryen av legmenn. Men den kjennelsen ble underkjent av lagmannsrettens tre fagdommere som mente at de tiltalte utvilsomt var skyldige.

Ved den nye ­behandlingen nå 2. august var det mindretall på tre legdommere som til slutt ble tungen på vektskålen. Et flertall bestående av tre fagdommere og en lekdommer, stemte for domfellelse. Men i denne typen saker må det er større flertall til for å få en fellende dom. Vi har forståelse for de som nå setter spørsmålstegn ved denne domspraksisen.

Tross nederlaget i rettsvesenet mener vi at ­Andrea Voll Voldum både er modig og sterk som står frem med sin vonde historie. For slike stemmer fra virkeligheten er helt avgjørende dersom det skal være mulig å få gjort noe med det store samfunnsproblemet som voldtekt er.

Og med det beslektede samfunnsproblemet: At så få voldtektsmenn blir straffedømt.

Voldtekt er dessverre et mye vanligere ­fenomen enn de fleste av oss er klar over. En omfattende­ ­nasjonal undersøkelse i 2014 viste at nesten ti prosent av norske kvinner har blitt voldtatt. Ifølge en kartlegging som Aftenposten gjorde i fjor, kan ­andelen av begåtte voldtekter som ender med ­fellende dom, være så lav som én prosent.

Den skremmende virkeligheten er at voldtekt i dag i betydelig grad er en ufarlig form for kriminalitet. Farlig, nedverdigende og krenkende for det kvinnelige offeret, men stort sett ufarlig for ­gjerningsmannen. Han går nesten alltid fri. Ikke bare på grunn av frifinnelse i rettsvesenet. Enda viktigere er det at så mange kvinner kvier seg ­eller er redd for å anmelde voldtekter. Skammen blir for stor og voldtektsmannen slipper dermed å stå til ­ansvar for det han har gjort. At en alvorlig for­brytelse ­begått av menn mot kvinner medfører en så lav risiko for domfellelse, viser også at likestillingskampen ­fortsatt på langt nær er fullført i Norge.

Les også: