YDMYK: Vi er slett ikke de første som kommer til kort når det gjelder å favne Gud med våre tanker og våre ord. Derfor bør vi heller legge til grunn en ydmyk erkjennelse av vår menneskelighet, og av vårt behov for Guds kjærlige frelse, skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Yay Images

En Gud vi kan leve med

Vi er slett ikke de første som strever med å komme til rette med tanken om fortapelsen.

Mange har et nært forhold til Johannes 3:16. Skriftstedet, gjerne omtalt som «den lille Bibel», blir gjerne betraktet som kristen tro i essens.

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Her finner vi en konsis beskrivelse av Guds kjærlighet og hans frelsesvilje, og vi ser at det er ved troen at vi kan få del i det evige livet. Her ligger noen av kristendommens viktigste kjennetegn.

Men i dette verset finner vi også omtalen av fortapelsen. Man må legge inn nokså omfattende tolkningsnøkler hvis man vil forholde seg til Mesterens ord om kjærlighet og frelse, og samtidig utelukke muligheten for at mennesker kan bli adskilt fra Gud.

Tanken om helvete er en av de aller vanskeligste å komme til rette med i den kristne tro. Vi vil gjerne finne rom for å tenke at det går bra til slutt, at det finnes en vei utenom. Og vi tenker på de mange som aldri har hørt evangeliet, på de ufødte barna, eller på mennesker som på grunn av mange slags omstendigheter har havnet på avstand fra den troen de engang bekjente.

Samtidig vet vi at læren om livets to utganger har fulgt den kristne kirke helt fra begynnelsen. I Den athanasianske trosbekjennelsen heter det at «Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.»

Jesus selv sier i Matteus' 10. kapittel: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.»

Vi vet ikke mye om hva fortapelsens mulighet innebærer. Og vi skal være varsomme med å tale der Bibelen tier. Spekulasjoner om hvordan fortapelsen arter seg, gjør vi klokt i å møte med Guds ord faktisk sier. Og det viktigste vi da må si, er at det finnes en mulighet for at mennesker kan bli adskilt fra Gud.

Denne muligheten ligger grunnleggende i den kristne troen gjennom forståelsen av syndefallet og den konflikten dette skapte mellom menneskene og den hellige Gud. Uten denne forutsetningen er det umulig å forstå det kristne frelsesbudskapet rett. Hvis det ikke finnes synder å sone, trengs det ingen nådig tilgivelse.

Det synes å være en tendens i vår tid at også mennesker innenfor den kristne kirke tydeligere distanserer seg fra etablerte forståelser i den kristne tro for å få denne til å harmonere bedre med samtidens tenkning. Når bibelhistorien gir oss et gudsbilde vi ikke liker, mener vi oss fri til å redigere denne historien slik at vi får en gud vi lettere kan identifisere oss med.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men vi er slett ikke de første som strever med å komme til rette med tanken om fortapelsen. Og vi er slett ikke de første som kommer til kort når det gjelder å favne Gud med våre tanker og våre ord. Derfor bør vi heller legge til grunn en ydmyk erkjennelse av vår menneskelighet, og av vårt behov for Guds kjærlige frelse.

«Gud er Gud om alle mann var døde», synger vi i Petter Dass mer enn' 300 år gamle salme. Salmen forteller oss noe viktig om utgangspunktet for at vi kan regne oss som Guds barn. Uten å påberope oss Guds oversikt over liv og død kan vi frimodig få lene oss på Hans frelsesvilje.

Les også
Avlyser livets to utganger
Les også
Bort fra helvetesangsten
Les også
Endetidsprofeter før og nå
Les også
Himmel eller helvete