Den sosiale og evangeliske kirke
Noen av den kristne kirkes beste tider har vært når dens diakonale ansikt blir tydelig. Det er et viktig kjennetegn ved kristen åndelighet at den ikke lukker seg inne i sin egen sfære.
Snarere skulle Guds omsorg for menneskene også komme til uttrykk gjennom kirkens praktiske nestekjærlighet.
Jesu omgang med spedalske står som et viktig forbilde. I det ligger også erkjennelsen av at diakonien noen ganger innebærer risiko. Det finnes mange kristne som gjennom historien har ofret noe av sitt eget for å gi hjelp til trengende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men kirkens diakonale eller sosialetiske engasjement må også komme til uttrykk på et overordnet plan, i møte med den politiske tenkningen som finnes til enhver tid.
Kirken svikter noe av sitt gudgitte kall hvis den har nok med det som skjer innen dens egne strukturer og lar samfunnet rundt seile sin egen sjø.
Frank Grimstad, mangeårig administrerende direktør i KA, som er en arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, skriver interessant om dette i et innlegg i dagens avis. Anledningen er gårsdagens tildeling av Nobels fredspris til ICAN for kampen mot atomvåpen.
For en generasjon siden gikk debatten om atomvåpen høyt også i ulike kristne miljø. Daværende Agder-biskop Erling Utnem var tidlig på 1980-tallet blant over 500 underskrivere på et opprop for nedrustning. Også daværende Dagen-redaktør Arthur Berg var opptatt av dette.
Men teologiprofessor Carl Fredrik Wisløff, som var en av 1900-tallets viktigste teologiske premissleverandører for bedehusbevegelsen, advarte mot å hevde at nedrustningskampen var bibelsk hjemlet.
Og Frank Grimstad forteller i dagens avis om hvordan han som ansatt i Kirkerådet bokstavelig talt tok natten til hjelp for å kopiere opp løpesedler på Kirkerådets kopimaskiner – «mens kirkeledelsen bokstavelig talt lå og sov».
Det er ubibelsk å skille det sosiale engasjementet fra det evangeliske. Jesus viste gjennom sin jordiske tjeneste at Guds omsorg for sitt skaperverk ikke bare kommer til uttrykk i det hinsidige.
Snarere står den praktiske nestekjærligheten som en demonstrasjon av den uselviske kjærligheten som drev vår frelser til krybben og videre til korset.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig er det også ubibelsk å skille det evangeliske engasjementet fra det sosiale. Det er der Bibelen taler at kirken har mandat til å tale. Derfor må aldri kirken bli en ren politisk organisasjon, hvor evangeliet om syndenes tilgivelse kommer i bakgrunnen.
Det er når den klare evangeliske forkynnelsen får fungere sammen med den sterke omsorgen for mennesker og skaperverk at kirkens identitet og kall kommer til sitt rette uttrykk.
