Veien fra sunt engasjement til usunn virkelighetsflukt - og tilbake

Mennesker som har gitt alt står alene tilbake i en kald tomhet. For å kunne finne tilbake til livet må de begynne helt på nytt og bygge alt fra grunnen igjen. Identitet, selvbilde, gudsbilde, nettverk, verdier alt må formes en gang til. Alt må fylles med mening på nytt.

Hva vil det si å ha en tro? Det finnes sikkert like mange svar på det spørsmålet som det finnes mennesker. For meg er tro å ha en relasjon til Gud. En eller annen gang i løpet av tenårene beveget forestillingene mine om tro seg fra å være en tanke om at tro likt for alle som tror, til at jeg opplevde troen som en relasjon til Gud. Dermed gikk jeg også over til å tenke at tro er forskjellig fra menneske til menneske.

Opplevelsen av en gud som vil relasjon, ble også en erkjennelse av at Gud er interessert i det sanne bildet av meg; og ikke i det bildet jeg kan skape gjennom tildekning og forstillelse. Forhenget i templet, det som revnet fra øverst til nederst den første langfredagen, ble et nytt og mye mer levende symbol på åpenheten mellom Gud og mennesker. Plutselig handlet forhenget som revnet også om meg, om livet mitt, om følelsene mine, om relasjonene mine og om hverdagen min. Og ikke minst om relasjonen min til Gud.

LES:Selutnevnte profeter slo beina under meg

Da jeg tok eksamen på videregående skole, advarte kristne ledere meg mot å studere psykologi med begrunnelse i at møtet med en gudløs vitenskap ville belaste og muligens ødelegge troen min. Jeg opplevde det som et velment og omsorgsfullt råd, men det var noe i det som skurret. Hvorfor skulle kunnskap om mennesket være farlig for troen min? Hvorfor skulle ikke relasjonen min til Gud tåle at jeg lærte mer om hva det vil si å være menneske? Da jeg likevel begynte å studere psykologi noen år senere var det ikke et opprør mot den kristne tradisjonen jeg er oppdratt i – men en oppriktig søken etter kunnskap om menneskets indre verden.

Troen og gudsrelasjonen tålte et langt psykologistudium. Og siden 2005 har jeg jobbet med å anvende og utvikle psykologisk kunnskap i møte med tro. I terapirommet har jeg møtt mennesker som hviler i troen – og mennesker som brytes ned av angstfylte trosforestillinger. Hver fortelling er individuell og unik. Likevel er det mulig å se noen mønstre som kan si noe om hvordan og hvorfor tro kan bli opphav til angst og depressive tilstander. Det er særlig en sårbar side ved tro som har gjort inntrykk på meg: Tro som ikke aksepterer de grunnleggende vilkårene for menneskelivet leder inn i et grenseløst strev etter å hele tiden gjøre mer, få til mer, utrette mer i tjenesten for Gud.

En fortelling fra klinisk praksis kan illustrere hva som kan skje når et ungt menneske blir grenseløst dedikert til å nå et eneste mål. Eksempelet er hentet fra en arena der Gud og tro ikke er drivkraften bak det alt overskyggende målet og den nådeløse disiplinen. Når jeg likevel velger å fortelle om akkurat dette akkurat nå, er det fordi jeg syns det gir et bilde av farene ved å overse grunnleggende menneskelige behov. For ordens skyld: Historien er endret til det ugjenkjennelige.

Jeg ble bedt om å ta over en pasient fra en eldre kollega som skulle pensjoneres. Han la en ganske lang journal på pulten min. I journalen leste jeg om en ressurssterk ung kvinne på 19 år som strevde med moderate depresjoner og prestasjonsangst. I tillegg slet hun i sosiale relasjoner. Ikke så veldig uvanlig med andre ord. Det mest uvanlige med henne var at hun var på vei mot en idrettskarriere på elitenivå. Vi gjorde avtale om dato og tid for den første samtalen. Noen dager før den første samtalen fikk jeg beskjed om at hun ikke kunne komme på kontoret mitt, men at jeg måtte møte henne på lukket post der hun var innlagt fordi hun var blitt akutt suicidal. Jeg ble låst inn gjennom flere dører før jeg fikk møte en helt fortvilet ung kvinne.

Hva hadde hendt? Siden hun var ni år hadde hun trent hardt for å bli den absolutt beste i sin idrett. Hun hadde vært gjennom utallige utvalgsprosesser. Først lokalt. Så på kretsnivå. Og siden nasjonalt. Hele tiden hadde hun levd med angsten for å bli valgt bort. Satt utenfor. Forkastet. Frem til i fjor hadde det gått bra, men det hadde kostet enorme mengder trening og nesten like store mengder uro og angst. Det siste året hadde plassen på landslaget vært usikker. Det hadde gjort henne enda mer innbitt. I livet hennes var det ikke plass til noe annet enn trening, restitusjon og lekser. Alt dette hadde jeg allerede lest i journalen hennes. Livsstilen hennes kunne best beskrives som 50 prosent nonne og 50 prosent elitesoldat. Ingen lek. Nesten ingen venninner. Ingen kjærester. Ingen oppdagelsesreiser hverken i den indre eller den ytre verden.

LES:Svik mot mennesker, svik mot Gud

For en uke siden hadde den fryktede beskjeden kommet. Treneren hennes gjennom fem år hadde ringt. Stemmen hans var rar. Hun visste at det var noe galt før han sa det. Hun hadde mistet plassen på landslaget. I løpet av noen sekunder visste hun at det som hadde fylt hele ungdomstiden hennes nå var over. Treneren prøvde å si noe om at hun kunne satse videre, men hun visste at de begge visste at det ikke er realistisk. Alt ble helt mørkt. Hun ville ikke mer. Livet kjentes helt tomt og meningsløst uten kampen for å bli best. Det kjentes som om hun falt ned i en dyp, mørk sjakt. Det var som om hun ikke kom til bunnen av sjakten. Det ble bare mørkere og mørkere. Hun innså at det ikke finnes noen grense for hvor mørkt det kan bli. Og hun kjente at hun ønsket å dø.

Dette ble starten på en terapi som skulle komme til å gjøre et dypt inntrykk på terapeuten. Sakte jobbet den unge kvinnen seg ut av ønsket om å dø. Hun lærte at det ikke finnes noen grense for hvor mørkt det kan bli, men at det heller ikke finnes noe mørke som er så mørkt at hun ikke kan velge å leve. Da hun var ute i dagslyset igjen, begynte en ny, krevende jobb. Nå skulle hun lære å elske det helt vanlige hverdagslivet. For henne betydde det en bevegelse fra å lage langtidsplaner som inkluderte OL-deltagelse til å kjempe for middels karakterer på videregående skole, og samtidig lure på hva i all verden hun skulle bli. Samtalene med henne handlet mye om hvordan livet får mening. Hun sørget over tapte fremtidsdrømmer. Og hun sørget over alt hun hadde ofret for å nå disse drømmene. Etter hvert åpnet sorgen nye rom i hennes indre verden. «Hvem er jeg egentlig?», spurte hun en dag. Hun oppdaget at livet blir annerledes og mye bedre når det er balanse mellom arbeid og hvile, disiplin og lek. Den nye måten å leve på gjorde at hun fikk tilgang på seg selv som person på en måte hun ikke hadde hatt før. Spørsmålet «hvem er jeg» ble en billett både til en reise innover i egen indre verden og til en reise utover til nye relasjoner. Til sammen ga reisen innover og reisen utover mening – og noen ganger sterke farger - til det helt vanlige hverdagslivet.

Denne fortellingen handler ikke om å leve i et trosfellesskap, men den handler om å gi alt for å nå det ene målet. Vi kan si at dette er en fortelling om en usunn idrettskarriere som har det til felles med et usunt trosliv at det mennesket det handler om viskes ut og forsvinner. Alt som står igjen er det personen kan yte og prestere. Grenser mellom arbeid og hvile, dag og natt, mitt og ditt, mulig og umulig blir borte. Opplevelsen av å ha gjort nok er uoppnåelig. Over tid leder dette til utmattelse – eller til akutte kriser når det blir tydelig at målet ikke kan nås. Oversatt til menighetssammenheng kan en slik akutt krise inntreffe når en profeti ikke går i oppfyllelse, når teologien slår sprekker som ikke kan dekkes over eller når pastoren blir tatt for underslag. Men en akutt krise for en tro kan også vokse frem innenfra som en stadig mer nagende tvil – eller den kan komme som følge av møter med mennesker som stiller kritiske spørsmål. Enten engasjementet dør av utmattelse eller får en ond og brå stopp gjennom en krise, er resultatet det samme: Mennesker som har gitt alt står alene tilbake i en kald tomhet. For å kunne finne tilbake til livet må de begynne helt på nytt og bygge alt fra grunnen igjen. Identitet, selvbilde, gudsbilde, nettverk, verdier alt må formes en gang til. Alt må fylles med mening på nytt. Et vanlig hverdagsliv må fylles med mening. Det er en krevende oppgave når hverdagslivet er den grå og brutale virkeligheten som skjulte seg bak en drøm om det fullkomne.

Når blir lengselen etter det fullkomne et usunt og altomfattende engasjement? Hvor går grensen mellom det sunne og det usunne engasjementet? Hvordan kan vi skille mellom ambisjoner og virkelighetsflukt?

Noen svar gir seg selv gjennom en grunnleggende respekt for menneskelige begrensninger. Begrepet «dåre», som vi finner mange steder i Bibelen, sier noe skarpt og tydelig om dette. Som barn lurte jeg på om dette ordet betydde «dum» eller «gal» - eller kanskje begge deler. I virkeligheten betyr det ikke noen av delene. Ordet «dåre» betegner mangelen på innsikt i egne begrensninger; for eksempel det å ikke forstå at et menneske må hvile og spise for å kunne arbeide. Med andre ord er kan vi alle bli dårer hvis vi lar oss forføre til å tro at vi kan sprenge de naturlige begrensningene for menneskelivet.

Vinteren og våren 2016 har vi fått høre mange fortellinger om trossamfunn og menigheter som har ledet mennesker inn i utmattelse og livskriser. Hvordan kunne dette vært unngått? Her finnes ingen enkle svar. Selvsagt ikke.

Både i media og i den øvrige debatten om usunn tro, er det usunne oftest blitt plassert hos små, marginale grupper og menigheter. Samtidig vet jeg både fra eget liv og fra klinisk praksis at de usunne tendensene finnes over alt. Min appell går derfor til de større trossamfunnene, kirkene og menighetene. Det første enhver menighet og ethvert trossamfunn bør utfordre, er egne hvite flekker. Hva er det hos oss selv vi ikke ser? Hvem lider i vårt fellesskap? Bringer vi noen til taushet med vår forkynnelse? Hvordan forholder vi oss til at noen grupper og enkeltindivider rammes av de verdiene vi har valgt?

Den neste utfordringen handler om det bidraget hvert enkelt trossamfunn gir til den offentlige samtalen. Det finnes ingen teologisk begrunnelse for å være en lukket menighet uten kontakt med samfunnet for øvrig. Videre har psykologisk forskning og praksis lært oss at menneskelige fellesskap blir usunne av lukkethet. En gruppe som ikke får tilførsel av kritisk refleksjon utenfra, vil overtid miste noe av den sunne dømmekraften over egne avgjørelser, refleksjoner og praksiser. Det er nødvendig å bidra til en livssynsdebatt som er åpen nok til at så mange som mulig deltar. Det betyr at vi må øke toleransen vår for den bredden av meninger som finnes i den norske livssynsfloraen. Det betyr at vi alle i større grad å tåle å bli provosert av andres verdier, andres ideologi og andres teologi.

En vei til økt toleranse for forskjeller går gjennom å bli tryggere på egne standpunkt. Den samtalen som skal foregå i det offentlige rommet, må derfor begynne i menighetene og i de mindre fellesskapene. Å slippe til tvil og kritiske spørsmål i mindre fellesskap, gjør det mulig å gå den lange veien mot et svar. En ærlig samtale i mindre fellesskap kan på sitt beste også gi mot til å erkjenne krevende dilemmaer. Vi trenger å kunne hente kraft i et fellesskap for å kunne leve med de svarene vi ikke har. Det er grunn til å tro at kvaliteten på samtalen i det offentlige rommet øker, dersom samtalen i de mindre fellesskapene blir åpnere og tryggere.

Ønsket om en tryggere og mer sannferdig offentlig livssynsdebatt er min viktigste motivasjon for å bruke tid og krefter på å arrangere dette møtet. En ensidig og utrygg samfunnsdebatt om tro, vil lede til at vi får et kaffeselskap for likesinnede i det offentlige rom - mens de ulikesinnede danner trossamfunn som lukker seg rundt sin egen akse slik at kritiske refleksjoner ikke slipper hverken ut eller inn. Dette vil i sin tur lede til at flere barn få en vond oppvekst i isolerte trossamfunn. I tillegg vil flere unge vil radikaliseres i ulike undergrunnsbevegelser. Slik blir det fordi vi ikke hadde mot nok til å skape en åpen arena for de vanskelige spørsmålene. Vi trenger en livssynsdebatt som gir oss et sted å gå med spørsmålene og dilemmaene våre – ikke bare med de ferdige meningene som skal eksponeres med uangripelig eleganse. Vi trenger en livssynsdebatt som rommer den enkelte av oss som menneske – for egentlig er vi alle like redde for det ukjente og like små i møte med vissheten om at vi skal dø.



Dette innlegget holdt Kari ­Halstensen på Norges Kristne Råds og Modum Bads samling «Skatten og leirkaret» i Oslo ­tirsdag.