Ja til dans – og alt den fører med seg

Inn til Jesus – ut til menneskene; i bønn – og i handling. En livsviktig, Gudvillet og vidunderlig rytme.

Marta kunne du stole på. Hun henga seg ikke til endeløst prat eller ørkesløs sitting. Hun var en handlingens dame, ordnet opp, lagde mat, sørget for at Jesus hadde det bra. Fins noe bedre enn det?

Likevel sier Jesus: – Marta, det er søsteren din som har skjønt noe. Hun har valgt den gode del. Det har du faktisk mistet, selv i den flotte jobben du gjør.

Hva var Martas problem? At hun tok seg av de praktiske ­tingene og maten? Nei, det ­gjorde sikkert Maria også. Og ikke minst Jesus selv. – De har ikke noe å ­spise; dere må gi dem mat, sier ­Jesus til disiplene om de fem ­tusen i ødemarken.

Maria satt på gulvet ved siden av Jesus og hørte på det han sa. Det gjorde ikke Marta. Og det gjør ikke vi – altfor ofte. Når det travle, hektiske, alt som skal ordnes, tar fullstendig overhånd.

Jeg husker en bibellærer i min ungdom snakket om hva som egentlig var forskjellen på de to søstrene: – Jesus så inn i Martas hjerte, sa han. – Derfor kom han med de skarpe ordene, fordi han var glad i Marta. Ikke fordi han mente det var feil av henne å stelle. Men fordi hun ikke så og forsto hva som var enda viktigere der og da. Og dessuten, la han til, – hadde hun et ukjærlig forhold til sin søster. Det trengte hun å gjøre noe med.

Det er en utfordrende balanse vi snakker om her. Å vende vårt hjerte, vårt blikk, vår bønn mot Jesus, fordype oss i hans ord, sitte ved føttene hans, la støyen, styret, stemmene stilne for en stund – det er fullstendig livs­avgjørende for vårt tro og hjertets dype tilknytning til Jesus. Maria­posisjonen.

Å elske Gud av hele mitt hjerte og sinn er det største av alle bud. Og samtidig: Et annet bud er like stort: Å elske min neste som meg selv. Eller: Å gjøre Martas gjerninger – med Marias hjerte, som bibellæreren sa.

Vi kan så lett ironisere over «aktivismekristendommen» og den kirkelige travelheten. Sant nok; den kan margstjele oss og drive oss åndelig sett til døde; vi skal hele tiden «gjøre noe».

Samtidig skal vi nettoppdet. – Det dere hargjort mot en av disse mine minste, snakket Jesus om. Og om han som falt blant røvere: Det var samaritanen som faktisk gjorde noe som fikk Jesu anerkjennelse. Selv om presten som gikk forbi skulle på noe så bra som en bønnesamling. – Vær Ordets gjørere, ikke bare hørere, sier Jakob. Diakoni, sier vi.

Så er og blir dette en spenning vi skal leve i. Mor Teresa levde og lærte etter akkurat dette: arbeide som om det ikke nytter å be – og vice versa. Inn til Jesus – ut til menneskene; i bønn – og i handling. En livsviktig, Gudvillet og vidunderlig rytme.

Det er en rytme å danse etter i hverdagene. Da er både dansen i seg selv – og alt den fører med seg – etter Guds hjerte.