I medienes eller i Guds bilde?

I forholdet til den kulturelle hovedstrømmen i mediene, kan vi som kristne ofte oppleve oss marginalisert. Ikke minst fordi kristen tro og etikk, tradisjonelt forstått, ofte står i motsetning til det som oppfattes som rimelig og politisk korrekt.

«La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss» sier Gud ifølge Bibelens første kapittel. Men er det ikke heller slik i vår kultur at det er nyhetsmediene, underholdningsmediene og de sosiale mediene som former våre verdier, vår identitet og vårt menneskesyn?

Vår samtid og vår kultur omtales som medialisert og medievridd. Disse begrepene beskriver det faktum at mediene preger stadig mer av vår hverdag, både som samfunnsfellesskap og som enkeltpersoner. Stadig mer av vår våkne tid bruker vi på ulike medier.

Derfor er det naturlig at vårt syn på oss selv farges og formes av mediene. Det gjelder både vår daglige bruk av de ulike medieteknologiene og vårt daglige møte med de mange mediebudskapene. Selfie som fenomen illustrerer dette. Her bruker vi våre smarttelefoner til å utforske vår egen identitet og vår relasjon til verden rundt. Samtidig søker vi etter en forankring for vår verdi i medienes mange budskap. Ikke minst tilbys utseende, eiendeler, prestasjoner, opplevelser og relasjoner som mulige forankringspunkt for vår verdi.

Nyhetsmediene farger og former i stor grad vårt syn på verden, enten dette gjelder vår egne nære verden eller vår felles store verden. Her spiller nyhetskriteriene en sentral rolle, oppsummert med forkortelsen KVISA. Dette betegner forbokstavene i fem sentrale nyhetskriterier: konflikt, vesentlighet, identifikasjon, sensasjon og aktualitet.

Disse nyhetskriteriene hjelper oss til å forstå nyhetsmediene bedre. Derfor er det alltid fruktbart å stille følgende spørsmål i møte med aktuelle nyhetssaker: Hvilke saker er valgt ut? Hvilke kilder er valgt ut? Hvilke spørsmål er stilt? Hvilke vinklinger er valgt? Hvilke presentasjonsmåter er valgt?

Gjennom både nyhetsmedier og underholdningsmedier kan vi oppdage hvordan den sekulære kulturen rundt oss ser på oss som kristne. Når det gjelder populærkulturen, illustreres dette ikke minst av aktuelle filmer og TV-serier. Her er kristne rolleskikkelser ofte fraværende eller karikerte. Et aktuelt unntak er bibelbølgen fra Hollywood, der bibelske temaer og personer samt kristne familier står sentralt i et økende antall filmer med varierende kvalitet.

I forholdet til den kulturelle hovedstrømmen i mediene, kan vi som kristne ofte oppleve oss marginalisert. Ikke minst fordi kristen tro og etikk, tradisjonelt forstått, ofte står i motsetning til det som oppfattes som rimelig og politisk korrekt.

Det er jo ikke bare kristne ­rolleskikkelser som er fraværende eller karikerte i mye av aktuell ­populærkultur, det gjelder i like stor grad kristen tro.

Vi lever i en sekulær kultur der troen på Gud ofte framstilles som tåpelig og uvitenskapelig. Den populære situasjonskomedien The Big Bang Theory er her et aktuelt eksempel på slik naturalisme. Andre ganger beskrives Gud som fraværende, slik som i den kinoaktuelle kvalitetsfilmen En dommers dilemma.

Vi må se det i øynene. Mediemangfoldet påvirker mitt syn på meg selv, mitt syn på verden, verdens syn på oss kristne og mitt syn på Gud. Men midt i alt dette er det noe som ikke i hele tatt preges eller endres av mediekulturen, nemlig Guds syn på meg.

Gud er det faste punktet i tilværelsen. Hvem Gud er, hva han har gjort og hva han tenker om oss er vårt dype forankringspunkt. Bibelen omtaler mennesket som skapt uendelig verdifulle i Den treenige Guds bilde og som uendelig elsket av Gud Fader i hans egen Sønn. Å leve i Jesu etterfølgelse, er å la Guds syn på oss prege også mitt daglige møte med medieteknologiene og mediebudskapene.

Å være en kristen er derfor å la Guds perspektiv prege oss daglig. Følgende ord fra Paulus får dermed særlig aktualitet for livet som kristen midt i en mediekultur: «For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.» (Kol. 3,9-10)