Hvordan snakker vi om single?

Jeg tenker ofte på hvordan vi snakker om singellivet i kristne sammenhenger. Vi ordlegger oss ofte som om det finnes en rangering ut fra sivil status.

Jeg har med ettertanke lest sakene om Stefan Nygård som har vært på trykk i Dagen. Og nå følger også Filadelfiakirken i Oslo opp med en undersøkelse av datingkulturen blant deres medlemmer.

Dette er viktige saker, for det er behov for å arbeide med en virkelighetsnær teologi rundt singeltilværelse i kristne sammenhenger. Det er nok ikke jeg som skal formulere en teologi rundt dette, men jeg vil gjerne komme med noen tanker som kanskje kan være til nytte.

Jeg tenker ofte på hvordan vi snakker om singellivet i kristne sammenhenger. Vi ordlegger oss ofte som om det finnes en rangering ut fra sivil status. Dermed danner vi, kanskje ubevisst, noen myter vi egentlig ikke tror på, men likevel formidler i ord. Her er noen eksempler:

Myte 1 – Å være singel er en trist skjebne. En happy ending er å finne seg en kjæreste. Vi har det fra popkulturen. Du mangler noe uten en ektemake. Som kristne lar vi oss påvirke. Vi snakker ofte som om det å være singel er en trist skjebne. «Ja, nå er alle unntatt minstemann gift, nå mangler bare han.»

Var ikke Jesus et fullkomment menneske? Likevel giftet han seg ikke, han var ikke i et forhold, hadde ikke sex. For noen kan det oppleves ensomt og trist å være singel, men for andre kan det være en gave. En gave vi har omtalt slik at få vil ha den.

Går vi ikke på tvers av Paulus’ ord i 1 Kor 7 om vi utelukkende snakker om singeltilværelsen som en trist skjebne? Bibelen og misjonshistorien viser oss at det finnes fordeler med singeltilværelsen. Single kan ha kapasitet til relasjoner og tjeneste som ektepar må forsake.

Jesus snakker om ekteskap og singelliv i Matt 19,3-12. Der gir han tre grunner til at folk er single.

(1) Det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap. Kanskje viser Jesus til de som trives best for seg selv. Mange foretrekker faktisk det, og det er helt i orden!

(2) Andre er ugift fordi mennesker har gjort dem uskikket til det. Dette gjelder «evnukker», men kanskje kan det også gjelde mennesker som er blitt offer for overgrep, og som bærer på tunge reservasjoner.

(3) Den siste gruppen Jesus viser til er dem som selv har gjort seg uskikket til ekteskap «for himmelrikets skyld.» Gjennom historien finnes mange som har forsaket ekteskap og familie slik at de kan være fri til å tjene Gud uten familielivets tidsfeller og bekymringer. Legg merke til Jesu ord her: «Den som kan, la ham ta det til seg.»

Jeg vet at det også er flere grunner til at mange kristne er single: Det kan være at de har ikke funnet en å dele livet med enda, skilsmisse eller at ektefellen er gått bort. Noen er single fordi deres seksuelle orientering ikke går overens med deres syn på ekteskapet. Spekteret er stort, noe som viser oss at det er mange å ta hensyn til når vi snakker om temaet.

Myte 2 –Å være singel er «nest best». En annen myte er at det å ikke være gift bare er «nest best». Jeg hører ofte det blir sagt: «Jeg forstår ikke hvordan du kan være singel.» Som om det er noe galt med de som er single, og siden det ikke er noe galt med vedkommende, burde en jo vært sammen med noen.

Å være singel er en sivil status som er like mye verdt som å være gift. Vi må slutte å snakke som om det er mindre verdt å være singel enn gift. Singellivet er ikke en ventestasjon, det er et fullverdig liv.

Myte 3 – Singeltilværelsen må være uten intimitet. For mange single er følelsen av mangel på intimitet ekte og sann. Jeg tror ikke at det er slik det er ment å være i menigheter.

Paulus var singel, men ikke alene. Han hadde Titus, sin «ektefødte sønn i troen» (Tit 1,4), han hadde søsken i alle menighetene han besøkte. Han skriver til Timoteus om at han skal formane menn som fedre og brødre, og kvinner som mødre og søstre (1 Tim 5). I menigheten ser Paulus familie. Ikke bare åndelig, men også sosialt.

Det kan hende at vi som kirke har tenkt ubibelsk om intimitet. Påvirket av kulturen vi lever i, blander vi intimitet med sex. Det som skjer da er at all annen intimitet nedgraderes. Sannheten er at det finnes mye intimitet uten sex på samme måte som det kan finnes sex uten intimitet.

I Bibelen er vennskap dypt og intimt. Og menighet er familie. Jeg tenker at det er viktig at pastorer og forkynnere formidler hva bibelsk intimitet og vennskap kan være og at vi snakker om de praktiske implikasjonene av at kirke er familie.

Barna trenger flere kristne eksempler enn bare foreldre. Kan ikke single i menigheten hente barna på skolen eller i barnehagen? Få være med å legge dem?

Kan ikke par slutte å foreslå kone- og mannsemner til sine venner og heller bruke tiden på samtaler som dyrker intimitet og vennskap?

«Det er ikke godt for mannen å være alene.» Det er jeg hjertens enig i. Men er det nødvendigvis slik at oppfyllelsen av dette ordet er ekteskapet? Jeg tror at oppfyllelsen ofte kan være menigheten.

Å være singel når en ikke ønsker det kan være en tungt og ensomt. Derfor er det et sensitivt tema, og det er viktig å ikke skjære alle over én kam.

Jeg håper at dette innlegget kan være med på å stimulere til at kristne tenker på hvordan vi snakker om singeltilværelsen og til gode samtaler om hvordan vi kan skape varme fellesskap med intimitet og vennskap.

Så håper jeg på respons som kan hjelpe meg og andre til å korrigere tankesett og som kan gi nye tanker vi kan ta med inn i menighetene våre.