Etter Kirkemøtet

For meg og flertallet i Kirkemøtet var dette en gledens dag, og avslutningen på en kamp som mange, og særlig de homofile og lesbiske, har kjempet i mange år.

Jeg tenker at kirken alltid har levd med ulike oppfatninger. I mange år var det sterke motsetninger i synet på kvinnelig prestetjeneste, og det er fortsatt ulikt syn på skilsmisse og gjengifte. Vi har likevel holdt sammen fordi det som binder oss til fellesskapet i kirken er sterkere og viktigere enn det vi er uenig om.

Kirkemøtet 2016 forDen norske kirke er nettopp avsluttet. Bispedømmerådene fra alle landets bispedømmer utgjør Kirkemøtet, som er Den norske Kirkes øverste valgte organ.

Til dette Kirkemøte knyttet det seg stor spenning til saken om å vedta innføring av liturgi for vigsel av likekjønnede par.

Dette har vært tatt opp på flere Kirkemøter, senest i 2014, da det ikke fikk flertall.

Etterkirkevalget ifjor høst fikk Kirkemøtet en annen sammensetning, og det var klart at det nå ville være et flertall for likekjønnet vigsel i Den norske kirke.

Tidligere Kirkemøter har slått fast at ulikt syn på dette ikke anses som kirkesplittende, og at det er den felles tro på den treenige Gud slik Skrift og bekjennelse vitner om, som holder kirken sammen. I dette vedtaket ligger også en erkjennelse av at både Skriften og bekjennelsen kan tolkes ulikt i disse spørsmålene.

Ut fra disse premissene vedtokBispemøtet (som er alle biskopene i Den norske kirke) i oktober å be Kirkemøte legge til rette for utarbeidelse av vigselsliturgi for likekjønnede. Biskopene har ulikt syn på likekjønnet vigsel og den ekteskapsforståelsen som ligger bak, men biskopene tok på alvor at det nå er to godt begrunnede syn på dette i kirken.

Kirkemøtet vedtok 11.4.2016 at det skal utformes en liturgi for likekjønnede i Den norske kirke. Denne liturgien skal endelig vedtas på Kirkemøte i januar 2017, og etter det vil det være åpent for homofile og lesbiske å bli viet i Den norske kirke. Bak dette vedtaket står det representanter for begge syn. Dette gjelder også representantene fra Sør-Hålogaland bispedømmeråd.

For meg og flertallet i Kirkemøtet var dette en gledens dag, og avslutningen på en kamp som mange, og særlig de homofile og lesbiske, har kjempet i mange år. Nå vil også denne gruppen mennesker få gi sitt ekteskapsløfte i den kirken de er glad i og tilhører. Det er mange som har kjent seg såret og utestengt av kirken fordi de er homofile og lesbiske, og vi er mange som lenge har ønsket å kunne vie to av samme kjønn.

Samtidig ga Kirkemøtets vedtak rom for at de prester som har et annet ekteskapssyn skal ha rett til å ikke vie likekjønnede, og det bes i vedtaket om at det legges til rette for at andre kirkelig ansatte også skal ha denne muligheten. På denne måten anerkjenner Kirkemøtet at det er to likeverdige syn på dette i kirken, og at det skal være rom for begge syn.

Nettopp dette gjorde at også de som i sin teologiske oppfatning ikke ønsker å vie likekjønnede kunne stemme for vedtaket. Biskopene vil etter hvert komme med en veiledning for hvordan dette skal håndteres lokalt.

Jeg tenker at kirken alltid har levd med ulike oppfatninger. I mange år var det sterke motsetninger i synet på kvinnelig prestetjeneste, og det er fortsatt ulikt syn på skilsmisse og gjengifte. Vi har likevel holdt sammen fordi det som binder oss til fellesskapet i kirken er sterkere og viktigere enn det vi er uenig om.

Kirkens syn vil også alltid være i endring, ikke fordi vi følger tidens ånd, men fordi det kristne budskap må tolkes på ny og på ny for at hvert nytt slektsledd skal finne hva som er essensen i det. Og da må vi både ta med ny erfaring og innsikt.

Jeg håper dette vedtaket vil gi ro i kirken, og gi oss mulighet til å konsentrere oss om det felles evangelium vi er satt til å bringe videre. Sett fra min side er vedtaket en stadfestelse av at vi tar på alvor at det i mange år har vært to syn på ekteskap mellom likekjønnede i kirken, og nå erkjenner vi det, og skaper en situasjon hvor alle kan leve og virke i kirken med sitt syn. Som biskop vil jeg ivareta dette i møte med menigheter og enkeltpersoner.

Noen tenker slik om ekteskapet at de finner dette umulig, og ønsker å trekke sine egne konsekvenser av det. Jeg berømmer de som tross uenighet likevel ønsker å arbeide for kirken også med dette vedtaket.