Refleksjoner fra et tidligere SOB-medlem

Jeg sa ja til å la meg intervjue av Dagen i forbindelse med en artikkelserie om Sannhetens Ord Bibelsenter der jeg var medlem i 15 år. Min hensikt var å få avdekket de usunne forholdene i menigheten, og med håp om at menigheten kanskje kan bli det pastor Normann Olsen ønsket da han startet i 1994, nemlig «en menighet som bare gjør Guds vilje».

Med vilje ønsket jeg å skjerme min familie, men erfarer nå at min bror tilkjennegir sitt slektskap med utbryteren. Jeg fortalte derfor heller ikke at vi begge hadde blitt rådet til ikke å ha kontakt med nær familie. Vår onkel ble vi frarådet å ha kontakt med da han kunne ha en dårlig, for ikke å si farlig, innflytelse på oss. Onkel forsto selvfølgelig ikke hva som hadde skjedd med sine tilsynelatende oppegående nevøer, begge selvstendige næringsdrivende og vant til å ta egne avgjørelser.

Min bror reagerte selv på noe av det vi ble rådet til og advart mot i menigheten, men sa at det er best vi følger det de sier. Han fikk nok styrket sitt standpunkt da han så hva som skjedde med meg etter å ha vært «ulydig» mot ledelsen og reist på tur mot deres fraråding. Hvem ønsker å bli rammet av klare symptomer på hjerteinfarkt (heldigvis falske), tolket av ledelsen som konsekvenser av ulydighet.

Leserne må jo spørre seg, og jeg stiller meg selv spørsmålet; hvordan kan oppegående mennesker legge seg under et slikt regime? Mitt lille resonnement går ut på følgende. Det var ikke slik i begynnelsen. Vi hadde hyggelige sammenkomster og fine turer, ja et godt fellesskap. Vi fikk oppmuntringer, ros, gode råd og mye bra undervisning. I en slik setting aksepterer man å få råd som i blant «skurrer».

Hovedgrunnen tror jeg imidlertid er dette: Lederskapet, og ikke minst «menighetens øye» og «seer», betegnelser brukt på den sterke kvinnen i ledelsen, påberoper seg å høre fra den høyeste autoritet i universet, og når du da selv ikke ønsker noe annet enn å være lydig mot Guds ord og trofast følge Jesus, ja, da er du i en vanskelig og sårbar situasjon. Det er ikke lett å opponere når du får høre: «Vi opplever at dette er Guds vilje for deg». Jeg viser til de nøkterne og helt riktig gjengitte eksemplene i intervjuet med meg (Dagen 20.5.16).

Jeg har tidligere i brevs form konfrontert ledelsen med en del av de råd og advarsler som jeg har fått. Reaksjonen deres på dette var at de benektet å ha gitt meg disse rådene og advarslene. Det oppfatter jeg som hyrder som ikke våger å stå ved hvordan de leder fårene.

Har det skjedd noen forandring i ledelsen etter at jeg gikk ut for fem år siden? Døm selv etter svarene de gir selv, eller gjennom medlemmer i forsamlingen. Finnes det et snev av erkjennelse av egne feil, eller ser vi fremdeles beskrivelse av egen fortreffelighet, og andres onde hensikter?

Leserne har kanskje også lagt merke til at visse uttrykk går igjen når SOB omtaler dem som har sluttet, som:de er blitt så forandret, vi kjenner dem ikke igjen. Når ledelsen blir spurt om å konkretisere hva vi har gjort galt, sagt usant eller forvrengt, har mange av oss erfart at ledelsen viker unna med ordene; «dette vet du godt selv».

Har det noen hensikt å skrive om dette? Dersom det kan bringe én sjel ut i frihet, eller forhindre at én sjel kommer inn i ufrihet, så er det verdt det. Til tross for belastningen. Av hensyn til familien velger jeg fortsatt å være anonym.