Forsvar for utbryteren

Å snakke om skyldige og uskyldige parter blir i de fleste tilfeller unyansert og feil. Bildet er som regel ganske sammensatt, 
skriver Paul Odland.

Sissel Gran er psykolog, parterapeut og forfatter. I denne boken om samliv, har hun mangt og mye på hjertet, men særlig ett forhold dominerer: Hun ønsker å ta i forsvar den som går, eller forlater et parforhold. Hun bruker endatil uttrykket renvaske.

LES:Tankevekkende om ekstremisme

Gran har møtt mange slike gjennom flere års erfaring og praksis, både menn og kvinner. Felles for de fleste av dem er at de elsket sin partner, de kjempet for ekteskapet/parforholdet; de led for kjærligheten. Bare i få tilfeller er det snakk om det man kan kalle et lettvint (opp)brudd. Å snakke om skyldige og uskyldige parter blir i de fleste tilfeller unyansert og feil. Bildet er som regel ganske sammensatt.

Hun tar opp denne siden ved samlivsbrudd blant annet fordi den som går, ofte blir sett på som en egoist, eller enda verre; en psykopat, som er ufølsom overfor andres smerte. Eller sett på som dum, eventuelt som narret av en slange utenfor paradis? Problemet med å være utbryter er at omgivelsene, ofte også den som blir forlatt, tar i bruk harde ord i sine forsøk på å forstå eller forklare bruddet. Der skaden er stor fra før, blir den i slike tilfeller enda større etter bruddet.

Jeg tror det er betimelig med et slikt perspektiv. Virkeligheten er bare ytterst sjelden sort-hvitt, les: en skyldig og en uskyldig part.

I boken refererer hun fra en rekke personer som har det til felles at de har opplevd et brudd. Til slutt i kapitlene kommenterer og oppsummerer hun. Her møter leseren et nokså psykologisk språk. Det er lærerikt, og utfordrer til ettertanke. Hun skriver om emosjonell kontakt og emosjonell kontrakt, og emosjonell nedbygging eller frakobling. Her er identitetsbekreftelse, tilknytningslengsel, reversert kjærlighetsprosess, negative grunnscener, knekkpunkt, og parforholdet som et balansert økosystem. For å nevne noen ord.

LES:Den 13. engelen

Hun lar oss få møte Nora og Torvald i Ibsens «Et dukkehjem» og trekker også inn Karl Ove Knausgårds familiære samlivskamper i «Min kamp» 1–6. Og ikke bare det; hun bruker i en viss grad også egne erfaringer fra familie og samliv. Hun har vært gjennom et samlivsbrudd selv, og lever nå godt sammen med mann nummer to. Noe av det hun forteller om både foreldrene, og farens svigerforeldre, er både utrolig og skremmende å lese (side 84 ff). Går det an å være så ukloke?

Naturligvis skriver hun om både erotikken (som ofte forsvant), om utroskap, og om barn og hvordan det skal gå med dem etter et oppbrudd. I de fleste tilfellene peker hun også på at egne erfaringer fra barneår og oppvekst kan få stor, ja, avgjørende betydning for hvordan en klarer seg i et nært samliv når en blir voksen. Etter mer enn førti års ekteskap og samliv kjenner man igjen noen mekanismer, ja.

Noen av personene hun forteller om, har en (slags) tro eller religiøs innstilling. Uten at det ser ut til at det er særlig avgjørende for hvordan man «fikser» samlivet; eventuelt om slike personer strekker seg lenger enn andre før bruddet kommer, og/eller om slike personer har andre måter å angripe problemene på. Blant annet fordi løftene de gir til både Gud Fader og hverandre om evig troskap, og å leve sammen i både gode og vonde dager, oppleves sterkt forpliktende. Det kunne vært interessant om Gran hadde delt erfaringer og refleksjoner på dette området.