Kyrkjesyn i lys av reformasjonen

Den lutherske reformasjonen løfta fram forkynninga av lov og evangelium. Sjølv om eg sit i glashus, vågar eg å nemna at talarstolen må gis til personar med forkynnarnådegåve og åndeleg føresetnad.

Eit anna aktuelt poeng i dag er talen om kyrkje­samfunn. Dette spørsmålet har ingen sentral plass i Den lutherske truvedkjenninga. Det er altså ei rein menneskeleg ordning. Eg undrar meg faktisk over den sterke teologiseringa av kyrkjeretten som vi ­augnar i dag. For meg luktar det meir katolsk og ­calvinsk arv enn luthersk.

Det bles ein kyrkjevind over bedehusland, høyrer vi om dagen. Eg kunne nok leggja til - ein pastoriseringsvind også. Om det er ein varm eller kald vind, kan det vera delte meiningar om.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I samband med reformasjonsjubileet har vi eit stort høve til å vurdera kyrkjespørsmål i lys av reformasjonen sine ideal. Både Martin Luther og Philip Melanchton og våre vedkjenningsskrifter har mykje å seia oss om spørsmåla i lys av Bibelen.

Den lutherske kyrkja sitt fremste læreskrift, Den augsburgske truvedkjenninga, CA, gir oss dei sentrale poenga der fokuset blir flytta frå den katolske institusjons- og embetskyrkja til å løfta fram det truande folket og det allmenne prestedømmet.

Den lutherske kyrkja er «nådemiddelkyrkja». Difor kallar eg den lutherske gudstenesta for den «omvende messa» frå katolsk fokus på offerpresten som bar fram messeofferet til Gud, til Gud som kjem til oss gjennom evangeliet i forkynninga og sakramenta.

CA 7 og 8 har særleg tre poeng om den kristne kyrkja.

- Kyrkja er eit samfunn av personar, «forsamlinga av de heilage», (CA 7), «forsamlinga av dei heilage og sant truande», CA 8.

- Kyrkja er personar som er samla om nådemidla. Kyrkja er folket som er fødd på ny ved evangeliet (ord og sakrament). «Forsamlinga av dei heilage, der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett.» Og NB - rett forvalting av sakramenta set ikkje fokus på forvaltaren - prest eller lekmann - men «der sakramenta vert forvalta i samsvar med evangeliet.»

(CA 7.) Her er det viktig å ta med eit sentralt poeng. CA er skriven både på latin (som vart lest opp i Augsburg for keisaren som ikkje kunne tysk,) og på tysk.

Dei to utgåvene er fremste autoritet til å tolka kvarandre. Når det i CA (latin) står at det er nok for sann einskap i kyrkja å vera samd om «evangelielæra og om forvaltinga av sakramenta,» seier den tyske teksta «at evangeliet vert forkynt på einig vis etter si rette meining og at sakramenta vert forvalta i samsvar med det guddommelege ordet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Kyrkjeordning, organisasjonsform og liknande er ikkje guddommeleg. Slike ordningar (menneskelege skikkar) skal tena evangeliet - på kvar stad og til kvar tid.

CA sitt kyrkjesyn gjev oss stor fridom til å organisera kyrkje og kristen misjon slik at menneske kjem til tru og kan leva det nye livet i samsvar med Guds ord. Eg har ikkje gløymd den gamle NLM- generalsekretæren Tormod Vågen i ein debatt i mi studietid - der han blei skulda for manglande kyrkjetenking, - (litt som i dag).

Han svara kort: «Frelsa sin orden er viktigare enn kyrkja sin orden»! Vi har to latinske omgrep som kan avklara ein god del, jure divino (etter gudommeleg ordning) og jure humano (etter menneskeleg ordning).

Tradisjonelt har vi ofte høyrt at CA artikkel 5 peikar på ei gudommeleg ordning - med den gamle overskrifta Om det kyrkjelege embetet. Altså tenkte ein at presteembetet var nødvendig gudommeleg ordning for å forvalta ord og (særleg) sakramenta.

Sjølv har eg aldri kunna lesa CA slik. (Dette har eg gjort greie for i heftet Bedehuset - heim og misjonsstasjon, DVI (ImF) profilserien, 1981.) Arve Brunvoll og Kjell Olav Sannes si nye omsetjing av vedkjenningsskriftene har heldigvis teke dette poenget. I deira omsetjing lyder overskrifta for CA 5 slik: «Den heilage Ande, nådemidla og trua». Dette er heilt korrekt i samsvar med innhaldet i artikkelen.

Fokus er altså ikkje på tenesta eller korleis «tenesta» vert organisert, men på at forkynning og sakramenforvalting må formidlast for at menneske skal koma til sann tru. Alle døypte og truande har same gudommelege kall og retten til å forvalta ord og sakrament.

Men Luther og reformasjonsfedrane understreka at om alle hadde retten, så er ikkje sjølvtekt den kristne løysinga på forvalting av Ord og sakrament. Etter utrustning skal personar gis - av forsamlinga - denne oppgåva i den kristne kyrkja. (CA 14).

Eit anna aktuelt poeng i dag er talen om kyrkjesamfunn. Dette spørsmålet har ingen sentral plass i Den lutherske truvedkjenninga. Det er altså ei rein menneskeleg ordning. Eg undrar meg faktisk over den sterke teologiseringa av kyrkjeretten som vi augnar i dag. For meg luktar det meir katolsk og calvinsk arv enn luthersk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I lang tid har det vore tale om å byggja forsamlingar. I det siste har det vore nemnt at dei bør kallast kyrkjelydar eller helst «menigheter» - forsamlingar er ikkje godt nok. Vel, historisk har det utvikla seg ein tankegong at menighet er synonymt med fulltonande samling om ord og sakrament i eit kyrkjesamfunn.

Forsamling er meir forstått om det som før gjerne blei kalla vennesamfunnet. Teologisk er dette helst misvisande. Omgrepet som ligg bak, er nemninga ekklesia. Vi finn det i NT i to tydingar - om heile den kristne kyrkja, Matt. 16,18, og om lokalplanet i 1Kor. 1,2. Dei som har Bibelselskapet si siste omsetjing, ser at i nynorsk er ordet kyrkjelyd nå skifta ut med forsamling.

Det har også språkleg dekning i uttrykket frå hebraisk, qahal - brukt om Israel som religiøs folkeforsamling. Eg er glad at eg fekk vera med på nett dette. Språkleg er ordet forsamling mest dekkande for den lokale bruken av omgrepet ekklesia. (Underleg at ikkje Norsk Bibel har gjort det for lenge sidan.) Forsamling burde bli brukt både i nynorsk og bokmål. Ordet menighet er faktisk eit kunstig ord - ikkje bibelsk omsetjing, men lånt ord (jfr tysk Gemeinde).

Den lutherske kyrkja har stor fridom til å organisera sine forsamlingar og sitt misjonsarbeid. I Europa har det vore gjort gjennom store folkekyrkjer og sjølvstendige misjonsorganisasjonar. (Mindre grupper har organisert seg i lutherske frikyrkjer.) Sjølvsagt er det både lyse og mørke trådar i den veven. At kvar tid og situasjon krev nye utfordringar tør vera sjølvsagt. Vår tid peikar på særleg to utfordringar - ei sosiologisk og ei teologisk.

Den siste gjeld den grunnleggande teologiske usemja som kjem til orde både i dogmatiske og etiske spørsmål. At vi har Jesus saman, kan ikkje strippast for bibelsk innhald, om det skal vera sant! Vedkjenninga sin tale om «semje» om evangelielæra og at sakramenta skal forvaltast i samsvar med det guddommelege ordet, er vanskeleg å sjå i dagens kyrkjesituasjon både i Den norske kyrkja og i andre samanhengar.

Men den meir sosiologiske situasjonen er også utfordrande. Foreldre der begge er utearbeidande, skal følgja opp born og unge, har forståeleg nok ikkje lett for å engasjera seg i to samanhengar. Då blir det lett bedehuset eller kyrkja. I tillegg veit vi at «alt under eit tak» var nok kyrkja først ute med. Då kan ikkje ei misjonsrørsle nøya seg med å fylla ledige hol!

Sjølv vil eg gje frimot til dei som engasjerer seg både i kyrkje og bedehus på Ordets sanne grunn. Med min bakgrunn i særleg bedehusland tillet eg meg å peika på nokre poeng til den adressaten.

Forsamlingsbygging med forkynning, trusopplæring og sakramentsforvaltning, har god dekning i luthersk kyrkjelære. Eg er glad for at eg sjølv fekk gje signal om dåp i bedehussamanhengen, 1997. Det har også god historisk dekning frå lekmannen Melanchton som døypte i Wittenberg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bedehusdåp har også styrka luthersk dåpslære i forsamlingane. Den lutherske kyrkja held CA 4 om trusrettferda med rette som «artikkelen kyrkja står eller fell med». Men vi må ikkje gløyma at Luther sjølv understreka forklaringa til den tredje trusartikkelen som sitt viktigaste lærefokus.

Forsamlingsbygginga må ha sterkt fokus på fulltonande og allsidig forkynning saman med solid trusopplæring og tradisjonsformidling. Det var grunnen til at vi på mi vakt laga bedehushandboka (som sjølvsagt treng utvikling) slik at det ikkje blir lettvint løysing utan bærekraft over tid.

I eit foredrag i refomasjonsjubileet understreka biskop Nordhaug trongen for å få meir allsidig forkynning (gjerne med lekpredikantar) i kyrkja. Eg tør også venda det andre vegen. Evangelistar og vekkingspredikantar er snart framandord i mange bedehusforsamlingar. Dei har veke plassen for forsamlingsleiarar (som helst vil kallast pastorar (!) der dei slepp få andre til. Slikt er trist utvikling.

Mange bedehusforsamlingar står i fare for å få eit «pastorisert» lovisk preg over forkynninga - langt borte frå den gamle frigjerande vekkingstonen. Den lutherske reformasjonen løfta fram forkynninga av lov og evangelium. Sjølv om eg sit i glashus, vågar eg å nemna at talarstolen må gis til personar med forkynnarnådegåve og åndeleg føresetnad. Andre bør halda seg til vitnemålet.

Organisering av kyrkjesamfunn er strategisk og ikkje teologisk spørsmål. Eg var sjølv den som føreslo ImF-trussamfunn før eg slutta i 2009. Men eg undrar meg over ein del utviklingssignal i bedehusland om trongen for kyrkjesamfunn for å byggja «menigheter». Forsamlingar er ikkje godt nok.

Då gudommeleggjer ein det som etter Skrift og vedkjenning er menneskelege ordningar. Kort sagt etterlyser eg lekmannslinja i organisasjonssamanhengen både blant leiarar og organisasjonane sine teologiske skular. Skal lekmannssynet døy ut, vil det gje mørke skuggar for lekmannsrørsla si framtid. Verdsmisjonen blir den store taparen.

Då vi oppretta ImF trussamfunn for å gje tilbod til dei som av ulike grunnar, sto utafor folkekyrkja, gjorde vi det tindrande klart: Vårt radikale lekmannssyn hadde ikkje bruk for kyrkjesamfunn for fulltonade forvalting av Ord og sakrament og andre kyrkjelege handlingar som var vanlege i kyrkja. Det høyrer til vårt kallsoppdrag i kraft av det allmenne truande prestedømmet.

Sjølv er eg overtydd om at dei to strategiske røtene - med basis i lokalplanet (kyrkje eller forsamling) og den dynamiske misjonsrørsla med vekkingsprofil har best bærekraft også i åra som kjem. Men dette skjer ikkje av seg sjølv. Dersom ikkje nye generasjonar får undervisning og erfaring med «lekmannssynet», vil det døy ut - til stort tap for Guds rike.