Selvutnevnte profeter slo beina under meg

Kort tid etter at jeg var innsatt som pastor i Salemkirken i Sandefjord (menigheten som jeg betjente da jeg ble syk og som jeg ­fortsatt betjener), ble jeg oppsøkt av en gruppe mennesker som hadde «fått fra Herren» at jeg var valgt som pastor på feil premisser.

Jeg hadde på mange måter levd et godt liv. God familie og mange mennesker­ som likte det jeg gjorde og heia på meg. Men jeg hadde allikevel en sårbarhet i min personlighet, en nærmest konstant frykt, helt fra barneårene, noen ganger for det ukjente, andre ganger for konflikter og så videre.

Finns det en Gud for halvhjertede mennesker? Jeg satt overfor min sjelesørger på Modum Bad, og spørsmålet var ærlig ment. Halvhjertet! Det er vel noe av det verste vi vet, og jeg kjente jo Bibelordet: «Gid du var kald eller varm, men fordi du er lunken, vil jeg spytte deg ut av min munn...» Jeg følte meg som et elendig menneske og en elendig kristen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Svik mot mennesker, svik mot Gud

Hvordan kommer man dit, hvorfor føler man det? Det var også det første spørsmålet vi fikk – jeg og sju andre pasienter – da vi kom til Vita-avdelingen på Modum Bad høsten 2004:Hvordan og hvorfor har du kommet fram til denne konklusjonen om deg selv?

For vi er ofte gode til å konkludere, og det er konklusjoner vi trekker når vi er nede for telling: Nå er det over, det er håpløst, det nytter ikke for meg. Jeg hadde for min del mistet noe av det viktigste et menneske kan eie: Troen på fremtiden.

Hvor kommer disse stemmene fra? En av våre ledere der på Vita, psykiater Arne Austad, sa det slik:«Vårt indre er ikke et fredet sted. Det er befolket av alle stemmene og alle menneskene vi har møtt.» Det er godt sagt. Det gjelder generelt – i familie, på skolen, blant venner, på jobben og – i menighet. Det som setter den kristne dimensjonen i en særstilling, er at Guds stemme blandes inn blant alle de andre stemmene.

Hvordan var det for meg? På dette tidspunktet hadde jeg vært pastor i flere av Pinsebevegelsens menigheter i ca 30 år. Og jeg hadde på mange måter levd et godt liv. God familie og mange mennesker som likte det jeg gjorde og heia på meg. Men jeg hadde allikevel en sårbarhet i min personlighet, en nærmest konstant frykt, helt fra barneårene, noen ganger for det ukjente, andre ganger for konflikter og så videre. Nå hadde det altså toppa seg, og utbrent, utladet, deprimert – ordene prøver å beskrive en til tider ubeskrivelig indre tilstand – kom jeg til Modum Bad høsten 2004. Der fikk jeg god anledning til å se tilbake på livet, ved å beskrive mors- og farsbilder, selvbilde og Gudsbilde.

Jeg kommer fra det jeg ofte har kalt «det lengtende folket», og bønner om «mer av Gud», og at Guds kraft måtte manifestere seg, lød ofte i mitt barndomshjem. Mine foreldre, og besteforeldre som bodde i samme hus, var svært gudfryktige mennesker, tilknyttet kretsen rundt Aage Samuelsen. Jeg for min del husker best gitaren hans og sangene.

Det er noe vakkert og stort ved lengselen. Hvor hadde vi vært uten den? Peter Halldorf har lært meg å sette pris på ørkenfedrene, og tenk hva Martin Luther har betydd. Mitt eget miljø er fullt av gode eksempler på det vakre i lengselen, og på troen på at sann kristen tro kan gjøre verden bedre. Mine foreldre og besteforeldre er en del av dette vakre, for meg. Men det er også noe sårbart i lengselen. Når sulten øker, blir en mindre kresen, og den åndelige hungeren kan gjøre en til et lett bytte for manipulasjon og maktmisbruk.

Det er sagt: Det er underlig at den som har sett lyset kan kaste så lange skygger. Eller kanskje det ikke er så rart – i gleden over å ha sett lyset kan det lett falle skygger over andres ståsted og egen svakhet. For i den samme pakka som lengselens storhet, følger ofte fordømmelsen – over de andre. De som ikke har sett, de som ikke har rett. Skråsikkerheten og påståeligheten, ja, nærmest beruselsen over å ha sett og ha rett, over å tilhøre de utvalgte. Den vet jeg mye om. Skyggene over egen svakhet er altså også en sårbar konsekvens av å ha sett lyset.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesu ekstreme bilde om flisen hos andre og bjelken i eget øye er en spissformulering av de helt store. Jeg antar at mange av tilhørerne lo og tok det som god humor inntil de forstod at bjelken representerte blindsonene i eget liv.

Hva skjedde så med meg? Hvorfor kom jeg til Vita? Jeg har nevnt deler av en troshistorie som altså har mye positivt i seg, men som også avleiret seg i meg om aldri å være bra nok, ha tro nok, forvente nok og så videre. Som overskriften antyder, opplevde jeg også konkrete hendelser som spente beina under meg.

Kort tid etter at jeg var innsatt som pastor i Salemkirken i Sandefjord (menigheten som jeg betjente da jeg ble syk og som jeg fortsatt betjener), ble jeg oppsøkt av en gruppe mennesker som hadde «fått fra Herren» at jeg var valgt som pastor på feil premisser. Det vil si, det var ikke meg det var noe feil med, men det var lederskapet i menigheten som ikke var rett med Gud. De hadde gått feil frem og ikke bedt nok over pastorspørsmålet.

Hensikten var forståelig: Jeg skulle vinnes over på deres side. Det skjedde ikke. Dermed gikk lederskapet og jeg en slitsom tid i møte. Det var stadige konfrontasjoner, og jeg gikk med en økende innvendig uro: Sett at de har rett? Jeg kjenner jo meg selv og mine feil. Kanskje jeg ikke er åndelig våken?

LES:Veien fra sunt engasjement til usunn virkelighetsflukt

Det finnes utvilsomt intet verre for en pinsepastor enn å få diagnosene «ikke bibelsk nok» og «ikke åndelig nok». Sannsynligvis ikke for andre pastorer og prester heller. Jeg følte jeg var rammet av begge. Og uroen inni meg overstyrte fornuften: Det er meg det er noe galt med...

Ett helt år kjempet vi en indre drakamp i menigheten, som endte i en åpen konfrontasjon. Menigheten valgte side og vi gikk sammen videre, dette miljøet ble nøytralisert, men jeg var utkjørt.

Ca ett år etter fikk vi en overgrepssak, som jeg også var sterkt involvert i. Det var rett etter den at jeg ble sykmeldt. Umiddelbart vil man tenke at en overgrepssak, slik vi vanligvis tenker om den, er det mest alvorlige vi kan tenke oss. Og selvsagt er det oftest slik. Men vi må ikke undervurdere det vi kan kalle åndelige overgrep. Det var først lenge etterpå jeg forstod at det som rev meg overende, ikke var arbeidet med den seksuelle overgrepssaken, men den åndelige. Det var da min veileder, prost Kåre Sten Larsen i Sandefjord, året etter Modum, spurte meg:«Hvordan slåss man med profeter da, Einar» at jeg forstod. Derfor våger jeg å påstå at det var selvoppnevnte profeter som spente beina under meg. Veilederens spørsmål satte tingene på plass: Det er jo som å slåss med Gud selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I ettertid er det lett å se hva som var feil. Ikke minst det manipulative. Maktspråket «Herren har sagt» har en voldsom kraft. Jeg sier ikke at profetier ikke kan komme fra Gud. Poenget er at de kan sette det menneskelige redskapet i en særstilling, og det kan bli usunt. Og det kan gi en enorm følelse av styrke når det tilsynelatende er bare oss Gud har talt til. Den lille, utvalgte flokk som Gud har utvalgt til å forandre menigheten, byen, verden.

En del av dette asymmetriske maktspillet, er også det kommunikative. Partene i konflikten snakker forbi hverandre. Det er som å sitte i to etasjer i et hus. Profetene sitter i 2. etasje – typisk nok! Nedenunder sitter de som resonnerer og bruker logiske argumenter. Kanskje de til og med er fagfolk. Men de snakker ikke samme språk. Enten må noen fra 1. etasje våge seg opp trappa og si: Dette har Gud ikke sagt, eller så må de ovenpå ydmyke seg, gå ned og si: Kanskje vi tok feil. Det skal stort mot og mye selvinnsikt til begge deler. Jeg prøvde å si: Dette er ikke fra Gud. Men du verden, som det kostet!

Noen ord til slutt om Vita: Mine observasjoner er pasientens, brukerens. Jeg husker gruppeterapi, bildeterapi og fortellingene fra eget liv. Vi arbeidet med foreldrebilder, gudsbilder og selvbilder. Og jeg husker hvordan jeg gruet meg. Hva er dette? Virker det? Ja, sannelig. Dag for dag kom jeg nærmere mitt «egentlige jeg» og fikk kontakt med et bredere følelsesregister. Vi fikk høre at følelsene snakker sant og har et budskap, men også at vi er mer enn våre vonde følelser.

På Vita handler det – slik jeg husker det – om å finne seg selv. Jeg fant en parallell i Bibelens nøkkelfortelling om den bortkomne sønn (Lukas 15). Jeg fant at han kom hjem to ganger. For før han kom hjem til far, kom han hjem – til seg selv: «Da kom han til seg selv …» (Luk 15,17a). På Vita hørte vi at å eksistere betyr å tre frem med eget liv. Det lignet forbausende mye på det Bibelen kaller å leve i lyset! Og vi hørte: Sørg for å gjøre de gode opplevelsene store! Ha en god lagerplass for det positive i livet. Det negative lagrer seg selv!

Vi hørte om det store, sammensatte livet, om livets parallellitet – om alt det som er sant om oss – samtidig. Om å gjenkjenne det som gikk i stykker i livet. Går det an å tro at noe som er istykkerlevd, kan gjenoppstå til nytt liv? Og det tapte liv, det uopprettelige. Det som hender ved tap av helse eller jobb, ved død eller samlivsbrudd. Går det an å leve videre, forsonet med det som er tapt? Og det oppreiste liv! Noen ganger trenger vi lupe for å finne det som har lyktes i livet.

Og det ulevde liv. Her rører vi ved det ømmeste punktet for den som ligger nede. Det er fristende å sette punktum når livet har punktert. Og det er fristende å definere en ulevd fremtid som ulevelig. Det kan være både utfordrende og skremmende å oppdage sitt eget ulevde potensial. Skal jeg våge å leve det ut?

Ble så alt bra etter Vita? Overhodet ikke. Før vi reiste hjem fra Vita, spurte vi ivrig våre ledere: Er vi friske nå? Vi vet ikke, sa de, men det dere har vært gjennom disse tre månedene, er som ei verktøykasse til bruk i påkommende tilfeller. Og slik har jeg brukt det. Jeg har lært meg å leve med begrensninger. Og jeg er takknemlig for at jeg har kunnet være på jobb i 12 sammenhengende år – etter Vita. Jeg er ikke perfekt, jeg er ikke alltid på høyden. Men livet er fullt ut levelig.

Og jeg er dypt takknemlig til Salemkirken i Sandefjord som lot meg fortsette da jeg kom tilbake etter sammenbruddet. Aldri har noen brukt mitt Modum-opphold imot meg. Her er min historie annerledes enn mange andres. Når mennesker går til grunne i et miljø, resulterer det ofte i brudd med miljøet. Det er forståelig og dessverre også ofte nødvendig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men jeg er fortsatt pastor i samme miljø, kirkesamfunn og menighet som jeg var da jeg brøt sammen. For noen hadde det kanskje vært en mere spennende historie om slutten hadde blitt: «Pinsepastor brøt ut av Pinsebevegelsen på grunn av misbrukte profetier.» Den historien får de ikke av meg. Men noen utenfor miljøet har blitt provosert over at jeg fortsatte som pinsepastor. En gang ble jeg konfrontert med dette og spurt hvordan det var mulig. Jeg svarte da: «Jeg fortsatte fordi det er plass til en slik som meg i Pinsebevegelsen.» Det synes jeg er et godt svar. Og jeg er stolt og glad over at det er sant.

Hva svarte forresten presten i sjelesorgsrommet den dagen på Modum Bad på spørsmålet om det finnes en Gud for de halvhjertede?

Hva er helhjertet? spurte han tilbake. Er det et fint oppusset hjerte som du har pussa opp sjøl og så kommer til Gud med? Er det prektighet? Eller – er det å komme til Gud med bitene, med alle bitene av et sønderknust hjerte? Er det ærlighet?

Prektighet eller ærlighet... Om jeg skal peke på et livsforvandlende øyeblikk i livet, så må det være dette. Et profetord fra Gud – og så overbrakt fra en luthersk prest, da gitt! Det skulle mora mi ha visst!

Dette innlegget holdt Einar ­Nymoen på Norges Kristne Råds og Modum Bads samling «Skatten­ og leirkaret» i Oslo 8. november 2016.

Se hele møtet i opptak her: