To kirker under samme tak?

Østereng planter her en ubegrunnet mistillit til Kirkemøtet.

Dag Øivind Østereng forklarer i Dagen 21. april om sine grunner for å forlateDen norske kirke (Dnk).

Etter hans vurdering er det umulig for ham å fortsette som prest i en kirke som rommer to ulike syn på ekteskapet, fordi det nye synet mangler begrunnelse i Skriften og derfor er uttrykk for vranglære. For ham skaper dette en splittelse i kirken. Jeg beklager at Østereng slutter som prest, men forstår samtidig at han med dette ståstedet handler som han gjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Om jeg leser Østereng rett, kunne han imidlertid ha blitt værende i Dnk dersom det i denne kirken ble opprettet «to ordnede rom», det vil si to juridiske rom med ulikt kirkelig tilsyn. En slik løsning har blitt etterlyst av Østereng og andre også tidligere, men er avvist avBispemøtet.

En kirke kan ikke leve med en situasjon der prester ikke vil stå under tilsyn av sin biskop. Frasigelse av tilsynet er brudd med biskopen og dermed også med det kirkelige fellesskapet. Man lager på denne måten en ny kirke ved siden av den kirken som allerede finnes i Den norske kirke.

For meg virker det som om slagordet «to ordnede rom i én kirke» derfor like gjerne kan formuleres slik: To kirker under samme tak. Den norske kirke er imidlertid etter sin selvforståelse ikke et tak over ulike kirker, men en kirke.

Østereng mener atKirkemøtetsvedtak er «ytterst skjørt», og at «alle med den minste analytiske sans skjønner at dette kompromisset er et skritt på vei mot full ensretting».

Kirkemøtet har tvert imot slått fast at nåværende liturgi med sin forståelse av ekteskapet som en ordning for kvinne og mann beholdes, og at begge syn på ekteskapet skal gis rom og komme til uttrykk i kirkens undervisning og forkynnelse. Dette var et viktig anliggende for Østereng og de andre prestene som før Kirkemøtet forfattet en «Erklæring om den kirkelige situasjon».

Østereng planter her en ubegrunnet mistillit til Kirkemøtet. Han mer enn antyder at Kirkemøtets vedtak om respekt for to syn ikke er alvorlig ment. Men striden om kvinnelige prester har pågått i godt over 50 år, og vi ansetter fortsatt motstandere av kvinners prestetjeneste og har ingen planer om å slutte med det. Hvordan kan Østereng være så skråsikker på at utviklingen i akkurat spørsmålet om ekteskapet vil ende opp i «full ensretting»?

Østereng hevder videre at Kirkemøtets vedtak er uttrykk for en «reservasjonslinje». Dette er imidlertid en formulering som Kirkemøtet ikke bruker. Kirkemøtet sier derimot at «prester harfrihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom likekjønnede» (min utheving).

Kirkemøtet sier videre at andre kirkelig ansatte «bør også ha en tilsvarende mulighet til ikke å medvirke ved den kirkelige handlingen.» Det er helt bevisst at vedtakene både fra et enstemmig Bispemøte og fra Kirkemøtet i denne sammenhengen nettopp ikke snakker om «reservasjon», da et slikt begrep implisitt ville beskrive det tradisjonelle synet på ekteskapet som et unntak fra hovedregelen som er det nye synet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Min begrunnelse for å være med på dette vedtaket var at jeg i motsetning til Østereng ikke vurderte uenigheten om ekteskapet som kirkesplittende, samtidig som jeg bidro til å sikre legitimitet og rom for forståelsen av ekteskapet som en ordning for kvinne og mann.