ERFARINGER: Min bønn er; Tro oss, hør oss, se oss, selv om dine erfaringer skulle være totalt annerledes, skriver Oddmund Ro.  Foto: Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Veien hjem – veien tilbake, men hvor?

torsdag 20. desember 2018

Kristenliv

Veien tilbake til menighetsfellesskap er ikke lett. For å si det rett ut, lurer jeg på om jeg noen gang finner tilbake. Men må det være slik?

I høst har jeg vært på undervisning om både sorg og skam. Jeg har også vært på seminar om usunn karismatikk. Alle samlinger har satt i gang en tankevirksomhet som ikke har sluppet taket.

I nesten 40 år var livet preget av aktiv «menighetsliv», et åpent hjem og sterke vennskap. Det er nå 49 år siden jeg som 17-åring opplevde at troen på Jesus ble levende for meg. Videre ble det to års bibelskole, og aktivitet i kirke og bedehus. På 1980-tallet kom jeg inn i frimenighets-sammenheng, og endte til slutt opp i det en kalte apostolisk arbeid, med apostler og profeter som hadde åpenbaringen om menighet. Vi bygget menighet slik som Gud ville ha den, trodde vi.

I 2007 sa det stopp også for meg. Jeg måtte ut, ut i frihet. Ut av bevegelsen jeg var en del av. Det ble for mange bud og regler, det ble for mange krav for å leve opp til en «Gud som ikke ble fornøyd». Det ble for komplisert. For meg ble gudsbildet gradvis endret. Det ble en stor kontrast til den Gud jeg møtte som 17-åring, den Gud som tok imot meg slik jeg var.

Alle har sin historie, også troshistorie. Du vet hvorfor du ikke orket mer, du vet hvorfor du holder deg borte fra møter, gudstjenester og fellesskap. En stor skare av tidligere aktive troende er i dag «menighetsløse» etter at en av forskjellige grunner forlot det trossamfunn en var en del av. Men den aller største flokken er alle de tusener som ikke ser noen hensikt i å være en del av menighetsliv eller forsamling. For noen ble det for mye i barndomstiden, for andre tok det slutt i ungdomstiden. For mange av oss ble tiden i menigheter og forsamlinger så vanskelig at vi måtte ut. Eller kanskje du er en av dem som opplever deg «hjemløs» i egen forsamling.

Hva kan grunnen være? Bibelen snakker om at evangeliet er gode nyheter for alle. Om frihet, glede, kjærlighet og nåde. Jesus kom med liv, liv i overflod. I 11 år har jeg nå vært åndelig «Bosman-spiller». Kort fortalt er det fotballspillere som kan gå gratis til andre klubber når kontrakten med nåværende klubb går ut. Gamleklubben vil ikke kunne kreve overgangssum. I 11 år har jeg vært fri for andre «klubber», men jeg er fortsatt «ledig» på markedet. 

En ting har jeg merket meg: Det er mye gudstro blant vanlige folk, men hvorfor er det så vanskelig å finne et «hjem» og hvorfor er det så lett å holde seg borte? Og hvorfor er mange ensomme i egen forsamling?

Jeg har møtt og hørt historier til mange såkalte «brente barn», men også fra dem som opplevde å aldri komme inn i varmen og som fikk «frostskader». Mennesker fra mange forskjellige menigheter og forsamlinger som har sterke historier. Der usunn ledelse ble en byrde og en var nødt til å bryte ut av fellesskapet for å beholde sin identitet. For mange ble det også så vanskelig at det dessverre førte til et liv med psykiske lidelser. Belastninger fra usunn ledelse og åndelige maktovergrep er ikke enkelt å leve med. Det er så lett å såre hverandre, det er så lett å bruke ord som fører til det motsatte av kjærlighet, nåde, trygghet, identitet, verdighet og fremtidshåp. Selv om det aldri var meningen. Jeg har selv vært en leder, jeg har selv tråkket feil.

Jeg kom for en tid tilbake over en artikkel i Vårt Land av psykiater og godkjent psykoterapi-veileder, Arne Austad. Vi er mange som kjenner oss igjen i hans beskrivelse, og for at andre bedre kan forstå hva mange av oss har opplevd, tar jeg med noen linjer av artikkelen fra Vårt Land.

Arne Austad skriver 20.06.16: «I karismatiske menigheter kan ledere og forkynnere begrunne sin autoritetsposisjon ved å påberope seg «budskap» fra Den hellige ånd. Mennesker med «sterke åpenbaringer» kan få maktposisjoner uten kritisk etterprøving. I kretsen rundt slike ledere danner det seg ofte en støttende krets som legitimerer virksomheten og derved tildekker maktovergrep. For ledere med ambisjoner og store visjoner, kombinert med ønsker om innflytelse og posisjoner, er det åndelige språket velegnet til manipulasjon og maktmisbruk.»   

Veien tilbake til menighets-fellesskap er ikke lett. For å si det rett ut, lurer jeg på om jeg noen gang finner tilbake. Men må det være slik?

I Straume-området på Sotra, hvor jeg bor, finner en i dag fem forsamlinger innenfor en radius på noen kilometer. Jeg vil anta at totalt bare ca. 400/500 mennesker møtes til gudstjeneste i et område med mellom 15.000 og 20.000 mennesker. Jeg har i flere år prøvd å nærme meg menighets-kulturen og fellesskapet. Jeg har vært innom noen møter og gudstjenester, men har ikke vært alle plasser fordi jeg er usikker på hva som møter meg, og jeg orker ikke å utsette meg for en forkynnelse som gjenskaper den opplevelsen og erfaringen som ødela så mye for meg.

Det er noe med menighet, kirke og forsamlingskulturen som ikke appellerer til folket. Tanken har meldt seg: Kanskje det ikke er plass for meg? Jeg er i dag 66 år, har kommet meg videre i livet. Funnet tilbake til den nådige og kjærlige Gud som i Jesus Kristus inkluderer oss i sin rettferdighet. Men i det siste har jeg begynt å kjenne en stigende smerte, en byrde for alle oss som ikke finner tilbake til fellesskapet, bevisst eller ubevisst.

«Alle velkommen», står det i annonsen. En blir tatt godt imot og hilst varmt velkommen om en våger seg inn i en forsamling. Men hvem skal en sitte med i gudstjenesten og hvem skal en prate med etter gudstjenesten? Er det greit å stikke i kafeen om forkynnelsen blir for voldsom, er det greit å stille spørsmål, også kritiske spørsmål, om det er ting en lurer på? Er det greit å sitte på bakerste benkerad?  

På Sommerstevnet i Sarons Dal i 2010 sa Egil Svartdal blant annet: «Vi kan ikke tilby en programbasert menighet for å tilby de kristelige aktiviteter, eller møtebasert kirke! Vi er nødt til å tilby den menneskelige tilhørighet og ekte og sanne relasjoner.» En sa det slik: «Når jeg møter kristne får jeg en følelse av at jeg er et prosjekt, snarere enn et menneske».

En ting vet jeg, for alle oss som har gått på en «smell», valgt å forlate fellesskapet, forsamlingen, menigheten og kirken av forskjellige grunner, uansett hvilke menighetssammenheng vi var en del av: Det tar ufattelig lang tid å bygge opp igjen både tryggheten og relasjoner.

Kjære aktive menighetsmedlemmer, prester, pastorer, forsamlings-ledere og andre. Kan jeg komme med et hjertesukk, en ærlig erkjennelse? For mange av oss ble forsamlingen, menigheten og kirken en belastning. Våre historier og erfaringer er forskjellige, men det er noen fotavtrykk som har satt sine spor, for noen av oss ble det «brennemerker» og for de som ikke kom inn i varmen ble det «frostskader».

Min bønn er; Tro oss, hør oss, se oss, selv om dine erfaringer skulle være totalt annerledes. Hva ville skje i forsamlingen, menigheten, kirken om alle opplevde seg hjertelig velkomne?

Alle blir sett og relasjoner og vennskap blir bygget stein på stein, til velsignelse og glede hele uken?

Et inkluderende fellesskap. Et sted det er lett å komme til, uansett hvilke «bagasje» en har med seg. Et sted hvor det er lett å ta med venner og få nye venner? Og dermed kunne veien bli lettere for tilhørighet og ekte og sanne hverdagsrelasjoner?

Fra psykiater Arne Austads artikkel i Vårt Land: «Som psykiater ønsker jeg meg en teologi og en kirke/menighet som taler sant om livet og lar mennesker få være menneskelige. Så får Gud være Gud, som omfavner mennesket med sin miskunnhet og nåde.»

Til slutt noen linjer fra Ole Paus’ sang «Det begynner å bli et liv».
«Hvem kommer til meg når andre går bort,hvem blir igjen?Hvem våger se bak alt jeg har gjort,og likevel kalle seg venn?Hvem orker se meg som den jeg er,og elske meg som en sønn?Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.Hvem orker å se meg som den jeg er,og elske meg som en sønn?Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn.» 

Hebr. 13.13: «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Jeg har fortsatt et håp!