Tal, Herre, din tjener hører

Samuel var altså en dommer. Bør vi som kristenfolk si ifra når urett begås? Eller skal vi bare snu ryggen til? Bør vi advare folk? Bruke det gule kortet?

Samuel var dommer. Vi kjenner til ordet fotballdommer. En dommer skal skape gode forhold på fotballbanen og luke bort dårlig spill. Dommeren har to virkemidler. Rødt kort og gult kort.

I dag har vi fått en kampanje som kalles #metoo. Det er ikke kristenfolket som har dratt i gang denne kampanjen, men personer som sier at nok er nok. Det deles ut kort til de som har oppført seg usømmelig, krenkende og pressende overfor andre. Noen får gult kort, andre det røde.

Det er interessant og spennende å lese beretninger fra Bibelen. Det er ikke for ingen ting at Bibelen er levende og tidsaktuell. I dag skriver jeg om Samuel og de som sto rundt ham i starten av hans liv. Se 1.Sam 3,1–10.

Jeg vil først understreke vers 7: «Samuel kjente ennå ikke Herren. Herrens ord var enda ikke åpenbart for ham.» Det blir særdeles mørkt når folket ikke kjenner Herren og Hans Ord. Presten Eli burde vært online, men han var blitt sløv. I vers 1 står det at Herrens ord var sjeldent og av syner var det få. Kan vi si at det var åndelig frafall?

Alle de 7 sendebrevene i Johannes åpenbaring avsluttes slik: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!» Hvem vi hører fra er helt avgjørende. Gud bruker Samuel.

«Tal, Herre, din tjener hører.» Han blir dommer i Israel. Til alle tider trenger Gud sitt folk her i tiden, og ikke minst i frafallstider. Samuel ble en dommer. En dommer er det samme som en leder for folket. Samuel ble viktig for landet. Han innsatte både Saul og David til konge.

La meg bruke et bilde: Vi kjenner til ordet fotballdommer. En dommer skal skape gode forhold på fotballbanen og luke bort dårlig spill. Dommeren har to virkemidler: Rødt kort og gult kort.

Gult: hvis en spiller mange ganger overtrer spillets regler, hvis han ved ord eller handling viser seg uenig i en avgjørelse truffet av dommeren, hvis han gjør seg skyldig i usportslig opptreden og hvis han kommer inn på/forlater spillebanen uten samtykke fra dommer.

Et gult kort er en advarsel. Rødt kort: hvis en spiller gjør seg skyldig i voldsom opptreden eller brudd på spillereglene, bruker grov munn eller skjellsord, stopper en spiller på vei i/til en scoringsposisjon uten selv å ha mulighet til å nå ballen, fortsatt overtrer spillereglene etter å ha fått gult kort. Det gule korte er en advarsel. Det røde kortet er utvisning og man må stå over minst neste kamp.

Samuel var altså en dommer. Bør vi som kristenfolk si ifra når urett begås? Eller skal vi bare snu ryggen til? Bør vi advare folk? Bruke det gule kortet? Men – spør noen i våre forsamlinger: Skal vi dømme menneskene da? Skal vi ikke bare forkynne at Gud er kjærlighet?

Ja, Gud er kjærlighet og full av nåde, men Guds kjærlighet er livreddende. Den er skvær og ikke falsk. Den er sann og rettferdig. Guds kjærlighet vil oss det beste. Det er ting som skjer i dag som kvalifiserer til gult kort. La oss i kjærlighet be for hverandre og rettlede hverandre.

Jeg vil også kommentere presten Eli: Han er egentlig lett å kritisere, for det fantes åpenbare feil hos ham. Han var blitt sløv. Det var ikke akkurat Guds ord han praktiserte, og han skjønte ikke da Gud talte til Samuel.

Dernest hadde han forsømt sin rolle som far. Hans sønner ble ikke advart. Han overså deres synd fordi de var hans sønner. Han var også nedsettende og ironisk overfor Hanna. Han tenkte at hun var full da hun ba i Herrens tempel.

Jo, Eli er lett å ta. Men jeg har lyst å understreke: Gud bruker ufullkomne mennesker. Han brukte Eli både overfor Hanna og Samuel. «Da svarte Eli: Gå bort i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt Ham om!» «Derfor sa Eli til Samuel: Gå og legg deg! Slik skal det skje: Hvis Han roper på deg, skal du si: Tal, Herre; Din tjener hører.»

Jeg vil også kommentere Hanna: Det var en stor belastning å ikke få barn. Hun ønsket det så inderlig. Hun ba inderlig til Gud og utøste sin sjel om å få en sønn. Ja, får hun en sønn vil hun gi ham til Herren. Det var inderlige bønner hun bad. Noen ganger bare henvender vi oss til Gud i bønn, noen ganger nesten uten å tenke og da blir det halvhjertet. Men her var det dyp nød hos Hanna.

Det står så gripende om henne: «Bare leppene beveget seg, men stemmen hennes kunne ikke høres.» Hun bad fra dypet av sitt hjerte. Gud hører ikke bare våre rop. Han hører også de lydløse bønnene som ligger i våre hjerter.

Etter hennes inderlige bønn står det at hennes ansikt ikke lenger var så trist. Bønn gjør noe med oss. Samuel ble en leder. I førstningen var han en ung leder. Jeg ber om at Gud skal reise opp mange unge i dag, for de trengs overfor sin generasjon.

Jeg er enig med redaktørTarjei Gilje som skriver i Dagen at i mesteparten av Kristen-Norge er det et større problem at man mangler ungdom enn at ungdom får for stor plass. La oss be fram de unge og heie på dem.

Vi trenger ungdom som Samuel. Gud ønsker å reise opp kvinner og menn som tar ansvar – i familie, menighet og lokalsamfunn. «Tal, Herre, din tjener hører!»