Kropp som elskes og foraktes

Forakten for svakheten stod 
i skarp motsetning til opphøyelsen av den rene sjel. Dette skillet sliter vi med fremdeles.

I antikken idylliserte man bildet av den sterke, raske og sunne mannen. Kunstnere laget utallige skulpturer av vakre og sterke menn – antakelig inspirert av de idylliserte krigerne og atletene.

Men i den greske kulturen går beundringen for den sterke kroppen hånd i hånd med kroppsforakten. Den greske filosofien hadde et sterkt skille mellom den opphøyde sjelen – et uttrykk for menneskets renhet og uskyld, og kroppen som nærmest var en tumleplass for menneskets begjær.

Dette førte til to bevegelser: Enten undertrykkelse av kroppens behov gjennom pinefulle asketiske praksiser eller et totalt frislipp av grenser (ettersom kroppen ikke var verdt noe likevel).

Kanskje har du vært i Accademiagalleriet i Firenze og sett Michelangelos fantastiske statue av David idet han skal til å utfordre Goliat. Statuen fra 1504 er mektig: David er over fem meter høy, ung, sterk, slank og fast bestemt på å møte trusselen fra den sterke motstanderen.

Michelangelo skal angivelig ha jobbet etter ideen om disegno, en forestilling om at kunstverket gjenspeilte skjønnheten i naturen slik kunstneren forestilte seg det før det ble laget.

Michelangelo forestilte seg at skulpturen allerede lå fanget inne i marmorblokken som han jobbet med. På samme måte som den guddommelige sjelen var fange i den ufullkomne kroppen, var den uforløste skulpturen fanget av marmorblokken før kunstneren – forløseren – frigjorde den.

Ideen om kroppen og sjelen som to størrelser som kan skilles fra hverandre, sitter som klistret i europeisk idetradisjon. Den fikk sitt klimaks i filosofen René Descartes som mente at sjelen kunne lokaliseres i konglekjertelen og i prinsippet separeres fra kroppen. På samme måte som Gud var materiens motstykke var sjelen kroppens.

Finner vi igjen disse elementene i det moderne synet på mennesket? I en sekulær kultur skulle man tro at dette skillet ikke lenger er relevant. Hvis man ikke aksepterer en annen virkelighet enn den materielle, hva skal man da med et sjelsbegrep?

Splittelsen mellom det kroppslige og det sjelelige er høyst tilstede, men antar nye former. I kulturen finnes idealer om den perfekte, sterke, atletiske kroppen som kan presses til yttergrensene uten at mitt indre liv blir påvirket. Reklamen forteller oss at å investere i en ny bil, en ny telefon eller bytte sjampo er virkemidler for et høyere mål: lykken.

Den bevegelsen som sterkest målbærer ideen om adskillelse er transhumanismen. Tankeretningen tar utgangspunkt i at mennesket – slik det fremstår i dag – bare er på vei mot et høyere stadium.

Mennesket 2.0 eller post-mennesket vil være atskillig smartere og sterkere enn i dag. Det vil ha betydelig utvidede tankemessige evner, være fri for smerte og ha tilintetgjort alderdommen. I en vulgær versjon drømmer man om å adskille bevisstheten og tankene fra kroppen slik at når kroppen dør, vil man kunne leve videre i en ny kropp.

Transhumanister er entusiastisk tilhenger av nedfrysning av menneskekroppen etter døden slik at man kan gjenopplives når ny teknologi tillater det.

Når den omdiskuterte moralfilosofen Peter Singer – som nylig gjestet Norge – hevder at ideen om menneskets iboende verdi har skapt mye unødvendig lidelse, så er det et ekko av transhumanismens etikk.

Menneskelivets mål er å maksimere lykke, fjerne smerte og utvide menneskets bevissthet. Alle negative følelser står i veien for menneskets egentlige mål: å frigjøre seg fra dagens tilstand og bli en forbedret versjon av seg selv.

Når Aksel Braanen Sterri hevder at mennesker med Downs lever ufullkomne liv, så er det nettopp fordi man opphøyer menneskets «sjel» til det absurde.

Hva har denne splittelsen med det greske menneskesynet å gjøre? Idylliserte ikke de nettopp kroppen? Jo, i antikken idylliserte man kroppen, men ikke en hvilken som helst kropp. Det var den sterke, sunne og vakre kroppen man beundret.

Den sårbare, svake og syke kroppen var lite verdt. Forakten for svakheten stod i skarp motsetning til opphøyelsen av den rene sjel. Dette skillet sliter vi med fremdeles.