ENHET: Om bispetjenesten skal være enhetens tjeneste, må den først søke enhet med den felles apostoliske tro som er overlevert med basis i Skriften. Dernest må den søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene, skriver Rolf Kjøde. På bildet ser vi (fra venstre) biskopene Byfuglien, Sommerfeldt, Nordhaug, Øygard, Jørgensen og Fiske. 
  Foto: Astrid Dalehaug Norheim

Tid for å snu

fredag 23. oktober 2015

Kristenliv

De klassisk plasserte biskopene må stå sammen med og markere enhet med alle trofaste medarbeidere og menigheter rundt om som trenger støtte når de forkynner og lærer i samsvar med Skriften. Kallet til enhet innebærer et brudd med dem som leder vill.

Tida for uverdige kompromisser er forbi.

Det er 20 år siden bispemøtets utvalg introduserte ideen om at det finnes en «velbegrunnet uenighet» i spørsmålet om likekjønnet samliv.

Siden har det vært et ledemotiv for Den norske kirkes biskoper. Med den kommende sammensetning av kirkemøtet ser vi hvor denne stadig vikende kompromissholdningen hos kirkeledere med en ellers klassisk teologisk forankring har ført oss.

Det er tid for å snu om og gi menighetene sann og sunn åndelig veiledning til å stå opp mot den vranglæren om ekteskapet som nå truer med å institusjonaliseres i kirka gjennom innføring av vigselsliturgier for likekjønnede «ekteskap».

Gjennom de siste årene har jeg som leder av Evangelisk luthersk nettverk hatt kontakt med og møtt mange prester i mange deler av landet.

Før og etter kirkevalget i år har henvendelsene vært svært mange fra prester som står under et enormt press for tilpasning.

«Når kirka har vedtatt at noe ikke skal splitte, hvem er da vi som fastholder at det faktisk er det som skjer?»

En ting er presset fra den sentralkirkelige utvikling. I tillegg kommer en stadig mer offensiv presse, også på lokalt plan, med ønske om å røyke ut de forstokkede. Verst for mange er likevel spriket i den lokale menigheten, både i stab og råd, slik at det ikke gis rom for å utøve sitt hyrde- og læreembete med å gi sann og sunn veiledning til et liv i tro og etterfølgelse.

Dette forsterkes når biskopens støtte for å forkynne eller veilede mot vranglæren ikke kan forventes. Det er lett å skjønne at veien for mange da blir veldig kort til å tilpasse seg slik at hensynet til fred og ro trumfer løftet i ordinasjonen om å forkynne Guds ord uavkortet.

Jeg registrerer ulike former for tilpasning.

Noen tilpasser seg teologisk ved å endre sine egne holdninger til Bibelens lære om seksualitetens vesen og rammer.

Andre tilpasser seg situasjonen uten å endre sitt eget «syn» men ved å akseptere at de ulike «syn» er velbegrunnede og ved å bagatellisere spørsmålenes betydning.

Atter andre holder helt og fullt fast ved den klassiske læren om ekteskap og samliv, men orker ikke kampen.

I påvente av at noen står fram med et tydelig åndelig lederskap for å lede dem og gi frimodighet i tjenesten, forholder de seg tause og i ro, men med stor smerte.

Noen gleder seg til å slutte ved 62.

Ei siste gruppe – og de er fortsatt ganske mange – nekter å tilpasse seg til den nye læren og søker aktivt fellesskap for å kunne utøve en frimodig tjeneste som åndelige hyrder for menighetene.

Nå er det tid for de av biskopene som vil stå sammen i enhet med den universelle kirke og dens lære, historisk og aktuelt, for å bryte båndene av kollegialitet og legge bak seg de siste 20 års falske dogme om at enheten består når vi lærer ulikt om Guds grunnleggende skaperordning, om synden og om kallet til et rent og rett liv i etterfølgelse av Jesus.

Min egen institusjon, NLA Høgskolen, sa i 1995 at de tre biskopene som da åpnet for likekjønnede partnerskap, «har åpent brutt med kirkens lære».

Misjonshøgskolen erklærte tilsvarende at «det er ikke uttrykk for «velbegrunnet uenighet», men vranglære å sidestille homofilt partnerskap med ekteskapet». Vi ber om at flere biskoper får mot og støtte til å finne tilbake til dette utgangpunktet.

Bispeuttalelsen i 2013 erklærte at spørsmålet om likekjønnede ekteskap ikke må splitte kirka. Det er helt motsatt av det biskopene, også de liberale, mente i 1997 da de erklærte likekjønnede «ekteskap» for «kirkesplittende vranglære».

Selv har jeg fra en av biskopene gjentatte ganger fått høre at kirka har rom for flere «syn», men ikke for mitt. Grunnen er at jeg – sammen med medlemmene i Evangelisk luthersk nettverk, veldig mange prester og flere kirkemøtedelegater – holder fast ved at det er kirkesplittende å lære ulikt om synden og dens konsekvenser.

Dersom prester av klassisk tro og overbevisning skal finnes i kirka framover, trengs det modig og åndsfylt lederskap fra de biskopene som deler vår overbevisning om Skriftens lære.

Noen av biskopene har lagt vekt på at uttalelsen fra 2013 må leses som at spørsmålet «ikke splitte», med trykk på det modale hjelpeverbet. Underforstått: Det «kan» splitte.

Slik framstilles det ikke av de fleste, men gitt at dette er riktig tolkning, skylder biskoper som Stein Reinertsen, Ingeborg Midttømme og Ole Christian Kvarme å si når dette «ikke må» faktisk likevel «kan» splitte.

Fra 2017 innføres nye liturgier som vi ennå ikke kjenner tekstene til, men det likekjønnede skal likestilles med det ulikekjønnede. Da institusjonaliseres en ordning i Den norske kirke som dermed får synliggjort en ny lære om ekteskapet. Er vi da ved dette «kan»? Og dersom ikke da, når kommer vi til det punktet der spørsmålet faktisk splitter?

Jeg velger å tro at noen i bispekollegiet kan ha ment at ordlydens «ikke må» faktisk kan komme til å bety «kan», men denne kampen om trykk på riktig ord illustrerer hvor det har gått galt og behovet for vende tilbake til et annet utgangspunkt.

Det nytter ikke å finformulere seg unna den splittelsen som har inntrådt og som øker. Den må erkjennes, særlig slik den erfares lokalt og i møte med den krisen kirka er midt i med unge kristne med kall til forkynnelse og åndelig lederskap, men som vegrer seg for prestetjenesten.

Om bispetjenesten skal være enhetens tjeneste, må den først søke enhet med den felles apostoliske tro som er overlevert med basis i Skriften.

Dernest må den søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene.

De klassisk plasserte biskopene må stå sammen med og markere enhet med alle trofaste medarbeidere og menigheter rundt om som trenger støtte når de forkynner og lærer i samsvar med Skriften. Kallet til enhet innebærer et brudd med dem som leder vill.

Når bispemøtet nå har tatt initiativ for å komme Åpen folkekirke i forkjøpet ved å starte tilrettelegging for likekjønnet vigsel i kirka, demonstrerer det hvor galt vi er kommet av gårde. Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre de tre nevnte biskopene, og gjerne også de tre som allerede har åpnet for forbønnshandling men ikke for vigsel, til å bryte ut av forslaget.

Alle små og store steg av tilpasning som kirka har gjort de siste 20 årene for å søke konsensus, har ført i én retning, bort fra Skriftens egen lære. Slik er den åndelige veiledningen blitt kraftløs.

Nå er vi ved veis ende. Det er tid for å snu. Menigheter, prester og andre ansatte der ute tørster som tørre svamper etter åndelig lederskap med mot og åndskraft, i kjærlighet til Gud og hans ord og til mennesker.

Les også: