KIRKEN: Vi får en kirke som villeder til fortapelse fremfor å veilede til frelse. De biskoper og prester som går inn for dette, er vranglærere som splitter kirken, skriver Jon Kvalbein. Bildet er fra Kirkemøtet i 2013. Illustrasjonsfoto: Birgit Opheim  Foto: 

Reformbevegelsens havari

onsdag 30. september 2015

Kristenliv

Den kirkedemokratiske reformbevegelsen har grunnstøtt mot Skriften istedenfor å la seg lede av den. Resultatet er et kirkesamfunn der folkeopinionen er blitt herre istedenfor Kristus. En slik kirke kan jeg ikke være medlem av.

Resultatet av kirkevalget kan vurderes fra mange synsvinkler. I denne artikkelen vil jeg beskrive resultatet som et havari for en utopisk kirketenkning som i lang tid har ligget til grunn for den kirkelige reformbevegelsen. Dens visjon har vært å reformere statskirken til en fri bekjennende folkekirke gjennom en demokratisk prosess.

Reformbevegelsen har røtter tilbake til 1840-årene. I 1859 fremmet regjeringen forslag om å sammenkalle en rådgivende kirkeforsamling for å drøfte kirkens fremtidige ordning. Men stortinget bevilget ikke penger til dette.

Stortinget foreslo en lov om menighetsråd, med strenge regler for stemmerett. Denne loven ble nektet sanksjon av regjeringen. Men de kirkelige reformvennene gav seg ikke. Det første frivillige kirkelige landsmøtet ble holdt i 1873. Og flere fulgte.

Blant reformvennene var det to ulike syn på hvem som skulle ha stemmerett i kirkelige spørsmål.

Den ene retningen tenkte demokratisk: Alle som hadde stemmerett i staten, skulle ha stemmerett i kirken – unntatt dissenterne.

Den andre retningen krevde «kirkelige garantier» – som at de var aktive kirkegjengere og nattverdgjester og erklærte at de ville holde på kirkens bekjennelse.

En av dem som talte kraftig imot «demokratisk stemmerett» var I. C. Heuch, senere biskop i Kristiansand.

Carl Fr. Wisløff skriver i boka «Norsk kirkedebatt gjennom 100 år» (1979): «Et verdslig storting eller en politisk regjering vet at de i grunnen ikke har noe med kirkelige saker å gjøre, og opptrer derfor med en viss forsiktighet, mente Heuch. Men hvis vi får folkevalgte kirkestyrer, hvor mennesker uten kristelig og kirkelig innsikt og forståelse sitter og skal styre, da skal vi få det verste av alt. Disse menneskene går ganske rolig hen og treffer bestemmelser som er helt i strid med den sanne tro; og gjør det med den største frimodighet, for de er jo valgt til det.»

Wisløff karakteriserer den kirkelige reformbevegelsen slik:

«Den kirkelige reformbevegelse var – og er til dels ennå – ikke villig til å se realitetene i øynene. For realiteten er den at Den norske kirke omfatter nesten hele folket, med hele det vide spektrum av trosoppfatninger, meninger og livsholdninger som finnes her. Det er ikke mulig å styre denne kirke etter en luthersk-pietistisk tros ideale krav. Forsøker man det, vil det nødvendigvis møte motstand, og vil man hevde disse idealer i praksis likevel, må man gripe til tvang. Hvilket er svært lite åndelig – foruten at det er helt urealistisk. Den kirkelige reformbevegelse ville anlegge den lutherske læres strenge idealer på statskirken... De ville på en måte ha både folkekirke og frikirke på en og samme gang. Det var dømt til å mislykkes.»

Et stående diskusjonsemne var: Kan statskirken fyldestgjørende reformeres?

Ja, svarte reformvennene og arbeidet for en fri folkekirke.

Nei, sa andre. En kirke som omfatter troende og vantro, bekjennere og fornektere, kan ikke organiseres som en sann kirke. Noen av disse etablerte frikirker. Men de fleste fulgte organisasjonslinjen eller lekmannslinjen. I frie og uavhengige organisasjoner for indre og ytre misjon kunne troende ha frihet til å ordne sin virksomhet etter samvittighetens overbevisning på Guds Ords grunn.

Da bibelfornektende liberal teologi fikk innflytelse i kirken, vedtok 950 valgte delegater fra frivillige organisasjoner i kirken på Calmeyergatemøte i 1920: «Innenfor det frivillige kristelige arbeid vil vi våke over at det som tillitsmenn og arbeidere kun velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn etter vår kirkes bekjennelse.»

I dag har Den norske kirke fått en demokratisk struktur med menighetsråd, bispedømmeråd, Kirkeråd og Kirkemøte.

Kirkemøtet har myndighet til å fastsette kirkens liturgi/lære. Stortinget har forutsatt at kirken skulle styres demokratisk. En hovedarkitekt bak denne strukturen er biskop Andreas Aarflot, som i 1965 gav uttrykk for sin reformkirkelige visjon slik:

«Vi bør rense begrepet ‹offisiell kirke› slik at vi kan si med frimodighet: Jeg tror på en hellig, alminnelig, offentlig, offisiell kirke, så lenge denne har Ordet og sakramentene og tjenesten.»

Denne utopiske visjonen har preget den kirkelige reformbevegelsen. Her identifiseres den offisielle kirke med den «hellige alminnelige kirke» som vi bekjenner i vår trosbekjennelse.

Men der bekjenner vi i alle ledd troen på noe som ikke kan sees. Vi tror at «en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn» eksisterer. «De helliges samfunn» er her et forklarende ledd på hva en «hellig, allmenn kirke» er. «De hellige» er de som er helliget ved å ta imot Kristus som frelser og herre. De har ved dette mottatt Hans rettferdighet. Bare Gud vet hvem de er. «Den offisielle kirke» er imidlertid en sosiologisk institusjon, utformet av mennesker.

Augustana VII definerer kirken personalt: «Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.» Den sanne kirkes ytre kjennetegn er altså den rene lære og den rette forvaltning, der Bibelen er målestokken for hva som er rett. Guds folk er de som hører sin hyrdes røst og følger ham (Joh 10:4). De lar seg lede av Bibelens Jesus og tror som apostlene.

I Vårt Land 9. juli 2014 skriver Sturla Stålsett: «Dåpen som fullverdig, tilstrekkelig og uovertruffent medlemskriterium i kirken tas på dypeste alvor i praksis i en åpen folkekirke.»

I brosjyren som Den norske kirke delte ut ved kirkevalget høsten 2015 definerte biskop Helga Haugland Byfuglien kirken slik: «Kirken er fellesskapet av alle døpte.» Det har altså ingen betydning om de som skal stemme ved kirkevalg har Skriften som rettesnor for tro, lære og liv, bare dåpsattesten er i orden. Men i en sann kirke er det Kristus som er hode og Herre.

Valget av bispedømmeråd avgjør sammensetningen av Kirkemøtet, som bestemmer Den norske kirkes liturgi/lære.

Resultatet av kirkevalget viser at det nå bare er et tidsspørsmål når Kirkemøtet vedtar at to av samme kjønn kan inngå ekteskap i kirken. Da velsigner kirken et samliv som er i strid med det sjette bud og som er uforenlig med å «arve Guds rike» (1.Kor 6:9f).

Vi får en kirke som villeder til fortapelse fremfor å veilede til frelse. De biskoper og prester som går inn for dette, er vranglærere som splitter kirken.

I denne situasjonen vil jeg anbefale lekmannslinjen. La oss bygge misjonsforsamlinger med bibelsk forkynnelse, nattverd, dåp og kristen opplæring. La oss samles i misjonsforeninger om Guds ord.

La oss fastholde den bibelsk begrunnede Calmeyergatelinjen: «Innenfor det frivillige kristelige arbeid vil vi våke over at det som tillitsmenn og arbeidere kun velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn etter vår kirkes bekjennelse.» «Bibeltru kristne bør ikkje delta i homofililiberale prestar sine gudstenester. La dei heller ikkje få konfirmantane våre,» skrev daværende generalsekretær Karl Johan Hallaråker i Vårt Land (21/9-07). Dette er helt i samsvar med Bibelens formaninger om å avvise vranglærere.

Den kirkedemokratiske reformbevegelsen har grunnstøtt mot Skriften istedenfor å la seg lede av den. Resultatet er et kirkesamfunn der folkeopinionen er blitt herre istedenfor Kristus.

En slik kirke kan jeg ikke være medlem av.