Provoserende kommentar

«Misjonærer slutter å være misjonærer når de kommer til Norge», sa han. Denne kommentaren slo ned i hodet på meg da jeg satt på Oslo S.

Det er søndag kveld og jeg er på vei hjem fra en prekenhelg på Vestlandet. Flyet er litt forsinket, men jeg når akkurat flytoget til Oslo Sentralstasjon. Den ene gangen jeg trenger at NSB kan være litt forsinket, skjer ikke det og jeg mister mitt neste tog med 1 minutt.

Jeg blir sittende en time på Oslo S og først er jeg irritert over at jeg mistet toget, men så begynner jeg å høre litt på menneskene rundt meg. Det snakkes veldig mange ulike språk. Jeg blir sittende å observere folkene på Oslo S en stund. Jeg får en følelse av å være i en storby i England, USA, Afrika eller Asia, men dette er Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fagfolk snakker med store ord om globalisering, migrasjon og internasjonalisering. Verden blir mindre og vårt samfunn mer flerkulturelt. Det siste året har flyktning- og migrasjonsutfordringen truffet Norge på en ny måte. Dette er krevende spørsmål, og jeg ønsker ikke å komme med et innlegg i den debatten, men når jeg sitter på Oslo S slår det ned i meg en provoserende kommentar som jeg hørte på et foredrag noen år tilbake. Mannen som kom med uttalelsen var bedt om å gi et utenfra perspektiv på norsk misjon.

Han hadde vært på en del feltbesøk ute i ulike misjonsland og snakket med mange misjonærer også etter at de kom tilbake til Norge. Så sier han, «Det er en ting som undrer meg, og det er at misjonærer slutter å være misjonærer når de kommer til Norge».

Denne kommentaren slo ned i hodet på meg da jeg satt på Oslo S. Da jeg første gang hørte denne kommentaren, ble jeg veldig provosert. Jeg tror det var av to grunner. Dersom det var sant, følte jeg meg veldig avslørt. Dersom det ikke var sant, opplevde jeg det som en veldig urettferdig dom over misjonærene. I dag tenker jeg nok at sannheten ligger et sted midt imellom, og jeg kan tenke at denne kommentaren er en utfordring. Han som sa dette forsto misjon som både diakoni og forkynnelse, og undret seg over at misjonærene ikke var nærmere folket i Norge.

Personlig utfordrer dette meg, og jeg kjenner nok at det var lettere da jeg levde i utlandet. En av grunnene til det var at da vi som familie bodde i Asia, var vi veldig annerledes. Vi hadde krysset kultur- og språkgrenser og var veldig forskjellige fra de som var rundt oss. Dette skapte nysgjerrighet og mange naturlige samtaler. Vi var også i en situasjon hvor vi trengte venner og hjelp fra mennesker rundt oss. Dette ledet til mange naturlige relasjoner. Men jeg tror også at vi hadde mer tid og var mer bevisste på hvordan vi brukte tiden.

I dagens Norge er folk veldig travle og vi opplever alltid at vi har litt for lite tid. Da er det vanskelig å se menneskene rundt oss. Videre har jeg reflektert en del over hvem jeg omgås nå? Jeg sitter ikke ofte på Oslo S for å komme i kontakt med mennesker. Hvem er i mitt nettverk og hvordan involverer jeg meg i andres liv? Norge har i mange år vært på første plass over de beste landene i verden å bo i.

Selv om ikke alt er perfekt i Norge heller, så har vi det ufattelig godt i dette landet. Vi har et velferdssystem som det er flaut å forklare til mennesker i andre deler av verden som lever under en helt annen virkelighet. Men gjør det også at vi ikke kommer nært mennesker og bryr oss om mennesker i nød? Disse menneskene er statens ansvar tenker vi kanskje.

Jeg opplever også at mennesker i andre kulturer er mer åpne for å snakke om tro og for å dele livet. Det blir mer naturlig å snakke om tro uten at en opplever at en trenger seg på. I Norge er dette mye vanskeligere og nordmenn oppleves redde for å snakke om livet og troen. Dette er også kommentaren jeg ofte får fra innvandrere i Norge. De opplever at nordmenn er kalde og vanskelige å komme i kontakt med. Vi svarer ikke «hei» tilbake på bussen, eller slår av en prat på gaten.

Da tenker jeg på kommentaren om misjonærene en gang til. Kanskje hadde han rett? Vi slutter å være misjonærer? Jeg tenker i alle fall at misjonærer er en stor ressurs også når de kommer tilbake til Norge. De har lært språk og levd i andre kulturer. De vet hva det er å være ny i et land og hvor hjelpeløs en kan oppleve seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi lever i et flerkulturelt Norge og mange tidligere misjonærer er allerede involvert på mange ulike måter i arbeid blant innvandrere i Norge. Disse gjør en kjempejobb, men med dagens utvikling i verden er kanskje denne provoserende kommentaren fra mannen som observerte norsk misjon utenfra – en utfordring slik at flere engasjerer seg.