Oppbrudd som smerter

Dnk har valgt å følge tilpasningens vei. Det er trolig den eneste politisk farbare veien som folkekirke, men den demonstrerer folkekirkeideologiens teologiske umulighet.

Jeg melder meg ut av Den norske kirke (Dnk) på reformasjonsdagen 31. oktober og går inn i Normisjons nyopprettede trossamfunn.

Å forlate det kirkesamfunnet som jeg er døpt og ordinert i, satt lengre inne enn jeg hadde tenkt. Erkjennelsen av at jeg ikke deler Dnks nye lære gjorde likevel andre utganger av dette umulig for meg.

Bruddet med apostolisk lære ble definitivt i 2017, selv om grunnlaget ble lagt ti år før. Kirkemøtet i 2007 likestilte gammel og ny lære om homoseksuelt samliv og åpnet for homofilt samlevende i alle kirkelige stillinger.

På noen måter er omdefineringen av ekteskapet fra kirkemøtet i 2017 bare en logisk følge av dette. Siden 2013 har alle biskopene vært enig om at den nye læren ikke splitter kirken.

Konsekvensen av vedtaket i 2017 er at mennesker ikke lenger kan kalles til syndsbekjennelse og omvendelse fra seksuelt samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne.

Ifølge Dnk finnes ikke den eksklusive ekteskapsinstitusjonen mellom mann og kvinne lenger. Dermed blir det umulig å forkynne ekteskapet som en avspeiling av forholdet mellom Kristus og menigheten, som står sentralt i Bibelen.

Slike tekster brukes ikke i noen liturgi. Derimot har vi fått en ny liturgi der ingen av Bibelens tekster om ekteskap og samliv kan brukes. At liturgien ikke forankres i det Bibelen sier om temaet, er en helt ny kirkelig praksis.

Handler dette om troens sentrale spørsmål? Ja, på flere måter. I tillegg er dette ene spørsmålet et symptom på svært djupe skillelinjer i tro og lære.

For det første handler spørsmålet om selve skapelsesteologien og den gudgitte kjønnspolariteten. Den er grunnleggende for alt liv og derfor allment erkjent, bortsett fra i de miljøer som har satt seg fore å kalle naturgitte kjønnsrealiteter for sosiale konstruksjoner.

Dernest er Dnk med sitt vedtak ført i konflikt med den universelle kirke, der slik teologi ikke får fotfeste utover liberale protestanter under vestlig dominans.

Dessuten er det teologisk ingen seriøs dissens om Bibelens entydige avvisning av homoseksuelt samliv. Uenigheten går på hvorvidt apostelautoriteten forplikter oss.

Til sist handler spørsmålet om selve evangeliet og hva kallet til Jesu etterfølgelse innebærer. Dersom vi skal slutte å kalle mennesker til omvendelse fra det som Bibelen kaller synd, forvandles evangeliet til noe annet enn frelse for syndere.

Dnk har satt sperrer for å veilede unge mennesker til et troverdig liv i troens etterfølgelse og forsakelse.

Under det hele ligger forholdet til apostelautoriteten og den postmoderne subjektivisme i «tolkning» av Bibelens tekster. I tillegg styres den kirkelige teologien i økende grad av det primære hensynet til prosjektet «folkekirken» med en tydelig universalistisk undertone: Alle er med.

I reformasjonsåret for «troen alene» er folkekirken langt inne i en ubibelsk tanke om «dåpen alene», og knapt nok det. I Luthers teologi, derimot, er ikke kirken de døpte, men fellesskapet av de døpte som følger hyrdens røst i troens bekjennelse og etterfølgelse.

Teologisk konflikt er ikke nytt i folkekirken. Vi står likevel overfor to store forskjeller fra tidligere kamper. Til forskjell fra kulturen under rasjonalismen og under den klassiske liberale teologien, preges folkeliv og kirke i dag av et etterkristent tankeunivers.

Det har rykket bort selve den kulturelle basis for folkekirken. Dnk har valgt å følge tilpasningens vei. Det er trolig den eneste politisk farbare veien som folkekirke, men den demonstrerer folkekirkeideologiens teologiske umulighet.

Dernest har det midt i alle tidligere kamper om kirkens tro og lære aldri vært innført en liturgi som bryter med Bibel og bekjennelse. Katekismens (altså bekjennelsens) forståelse av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne fornektes nå av kirkens vigselsliturgi. Det er prinsipielt helt nytt.

Jeg er døpt til liv og ordinert til tjeneste i denne kirken. Ingen av disse handlingene er i seg selv blitt ugyldige. Problemet er at den kirken som det skjedde i, etter min vurdering har satt meg utenfor sitt bekjennelsesfellesskap.

Derfor har jeg ikke noe annet valg enn å tre ut. Jeg forstår om andre vurderer dette ulikt. Derfor var det viktig for meg å få være med å legge til rette for nettverket Frimodig kirke med deres fokus på frimodig tro og tjeneste innenfor Dnks rammer.

Selv er jeg sterkt urolig for den hurtige teologiske tilpasningen som jeg registrerer langt inn i klassisk teologiske kretser, aller mest ved at hele saken om ekteskapet nedtones til et uvesentlig enkeltspørsmål. Slik følger flere og flere de biskopene som stemte for det i alle fall noen av dem var imot.

Situasjonen stiller svært store krav til alle som blir i folkekirken. Uten en eneste biskop til støtte må det bygges et sterkt fellesskap gjennom Frimodig kirke slik at menigheter får støtte til å stå imot presset fra den nye læren både i tilsettingssaker og i forvaltning.

Supplerende og reelle tilsynsordninger må på plass slik at det kan gis pastoral oppfølging lokalt. Valgmenigheter med medlemskriterier som sikrer lære og liv må på plass.

Presset er stort og vil vokse. Da tenker jeg ikke på det ytre, sekulære presset. Det er presset fra kompromissarkitektene som vil være tyngst å stå imot.

Jeg er overbevist om at vi framover trenger å komme til rette med både kirke- og enhetsforståelsen vår. Selv går jeg i denne omgang til Normisjons nye trossamfunn.

Jeg tror ikke på organisasjonenes registreringer som framtidas vei, men jeg ser dette som et steg på vei mot noe større.

Historisk, og ikke uten god teologisk grunn, har kirker i samlende forstand alltid bestått av menigheter, og menighetene har bestått av mennesker. Det siste er i ferd med å få godt fotfeste i organisasjonene, men det første må jobbes fram over tid.

Dataregister som kirke vil over tid stå i tjeneste for en individualistisk kirkeforståelse uten god bibelsk forankring. Vi som distanserer oss fra de store protestantiske kirkene på grunn av deres tiltakende vranglære, har et ekstra ansvar for hvordan vi fremmer enhet.

Selv om det er vranglæren som splitter kirken, er det umulig ikke å kjenne på smerten ved det bruddet som påføres oss.

Da vi stiftet Evangelisk luthersk nettverk i 2012 lå dette som den førende undertonen: Vi må som ledere ta på alvor at vanlige kristne rundt om trenger et lederskap som offentlig og tydelig markerer at vi står sammen på apostolisk grunn og at vi er mange, nasjonalt og internasjonalt.

Utviklingen driver oss i automatisk i retning av fragmentering og skaper marginalisering. Dette er en syndens automatikk, fordi den driver oss fra hverandre der vi skulle stå sammen.

Nå skal ikke den kristne kirke være redd for å bli støtt ut eller å være motstrøms. Korset som knytter seg til vitnesbyrdet om Jesus, er et av kirkens sanne men underkjente kjennetegn.

I missiologien har det i noen år vært sterkt fokus på at fornyelsen av kirkene i liten grad vil komme fra det som er maktens sentrum, men nettopp fra marginene.

Jeg frykter ikke kirkens liv borte fra maktens sentrum. Tvert imot tror jeg vi er kalt dit om vi ønsker å følge Hyrdens røst.

Derimot har vi alle et stort ansvar for å fremme kjærlighetens enhet på sannhetens grunn. Slik enhet må aldri henfalle til føleri men må synliggjøres. «Så verden kan se at du har sendt meg,» er Jesu siktemål med bønnen om Guds barns enhet i Joh 17, 21.

Derfor er det viktig at de lutherske frikirkene, organisasjonene og Frimodig kirke står tett sammen framover og makter å tenke nytt og skape noe nytt og samlende. Det hviler et særlig ansvar på dem som bærer et nasjonalt hyrdeansvar.

De trenger vår forbønn. Tvilen på Guds gode vilje i både loven og evangeliet er ikke avgrenset til folkekirken. Tilpasningen til den nye læren skjer på ulikt hold. Det kreves et modig og vist lederskap til å lede hjorden i samsvar med Hyrdens vei og vilje.

I møte med vranglæren i Efesos minner Paulus sin gode medarbeider Timoteus om at Guds grunnvoll for menigheten står fast, og den har et segl med denne innskriften: «Herren kjenner sine», og: «Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett».

Det første er disippelens trygghet og trøst. Det andre er disippelskapets kall, for dem som blir i og for oss som forlater Den norske kirke.