Omstridt pioner

C. Peter Wagner var misjonær, professor, forfatter, bønneinspirator og kriger, organisator, apostel, og ikke minst en som forstod seg på tidene.

Den amerikanske teologen, misjonæren og forskerenC. Peter Wagner døde fredag. I dag trykker vi en bearbeidet utgave av en artikkel somReidar Paulsen hadde på trykk i Dagen i november 2010. Paulsen var i nærmere 40 år pastor i Bergen Frikirke og senereKristkirken i Bergen, og hadde flere studieopphold i USA hvor han møtte Wagner.

Det gamle testamentet forteller at «av Issakars barn kom det menn som forstod seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre». På en rekke felt har C. Peter Wagner merket seg ut ved å forstå tidene og sette ord på dem på en slik måte at andre kristne ledere lettere har kunnet se hva de hadde å gjøre.

Visst har han vært omstridt. Tittelen på memoarene hans er «Wrestling with Alligators, Prophets and Theologians». Den ufrivillige nærkontakten med alligatorer fikk han som jungelmisjonær i Bolivia. Profetene og teologene ble mer eller mindre reisefølge på store deler av livsferden.

I 1967-68 brukte Boliviamisjonæren Wagner et hjemmeopphold til å studere missiologi påFuller teologiske seminar i Pasadena i California. Der ble han sterkt influert av lederen for Fullers nyopprettede skole for verdensmisjon (SWM). Donald Anderson McGavran er kjent som kirkevekstskolens far.

Og i 1971 ble Wagner en del av et enestående team som i manges øyne gjorde skolen til verdens beste misjonsskole. McGavran selv hadde tretti år som misjonær i India bak seg. Alle de første professorene, unntatt én, hadde bakgrunn som misjonærer: Alan Tippett på Fiji,Ralph Winter i Guatemala, Charles Kraft i Nigeria, Arthur Glasser i Kina og altså Wagner i Bolivia. Unntaket var vekkelseshistorikerenJ. Edwin Orr.

Misjonsbefalingen var som et banner over SWM. Et pussig tegn på det var at Wagner og hans hustru og næreste medarbeider, Doris, kjørte rundt med hver sitt vers av Matteus 28,19-20 som registreringsnummer på bilene sine. Det brennende viktige for McGavran og hans medarbeidere var at Jesu befaling handlet om å gjøre disipler.

Sagt veldig enkelt så en så etter steder hvor det ble gjort disipler og ønsket å kartlegge hva som bidro best til at det skjer. Skulle en få et rimelig godt bilde av det, måtte en ha en arbeidsdefinisjon på disippel. Såkalte avgjørelser er ikke nok. En valgte heller å se etter mennesker som bekjente Jesus og hadde blitt trofaste medlemmer i en lokal menighet.

Flere av de bøkene som etter hvert skulle komme fra C. Peter Wagners hånd, er eksempler på dette. Den første jeg leste, ble publisert i 1973 (han hadde utgitt åtte andre før denne). «Look Out! The Pentecostals are coming» (Se opp! Pinsevennene kommer) er skrevet av misjonæren som hadde sterke fordommer mot pinsevenner og karismatikere, men som oppdaget at deres vekst i Latin-Amerika langt overgikk de evangelikales.

Hvorfor? Pinsevenner flest vil ofte svare at det har å gjøre med deres lære om Den hellige Ånd. Wagner mente at svaret måtte være noe slikt som dette: «Pinsevennenes lære om Den hellige Ånd er sannsynligvis noe mindre viktig enn pinsevennene gjerne vil tro, og noe viktigere enn ikke-pinsevenner liker å tro.» Men han fant flere viktige vekstfaktorer: pågående evangelisering, menighetsplanting, såing av sæden i fruktbar jord, alle aktive i en eller annen tjeneste, lederopplæring på gaten, «det er morsomt å gå i kirken», bønn for syke.

Tre år senere kom en nesten tilsvarende bok om kirkevekst i Nord-Amerika, Your Church Can Grow, med undertittelen «sju vitale tegn på en sunn menighet». Det var nok ikke McGavrans plan for SWM å inkludere kirkevekst på hjemmebane, men interessen vokste frem blant amerikanske pastorer, og Wagner ble den som skulle føre lærdommen fra misjonsmarkene hjem. Denne boken ble og var den viktigste læreboken om amerikansk kirkevekst. Den er trykt i 24 opplag, og den stoppet ikke ved grensen, men er oversatt til koreansk, japansk, kinesisk, indonesisk, spansk og italiensk.

I 1976 opplevde jeg for første gang C. Peter Wagner som lærer. Seminarets tittel var Kirkevekst I. I første timen opplyste Wagner at dette 14 dagers-kurset var det beste som tilbys noe sted om emnet. «Men,» sa han, «de som kommer neste gang det arrangeres, får et enda bedre kurs.» Fire år etter var jeg tilbake med en gruppe av norske pastorer og ledere på «samme» opplegg. 1976 var glimrende; 1980 betydelig forbedret!

Blant alle de lærerne jeg har hatt etter gymnas, skiller Wagner seg ut som den beste foreleseren eller pedagogen. På min rankingliste erCarl Fredrik Wisløff påMenighetsfakultet nummer to. Stilen og formen var høyst forskjellig for de to. Humoren også. Alle som har hørt Wagner undervise eller tale, vet at han alltid begynte med en eller flere gode historier og at han selv var den som lo best. Han skrev over 70 bøker, og en av dem heter «Let’s Laugh» (La oss le) og består av fire kapitler om humor og «de 64 beste vitsene i verden»!

Med studenter fra 70 nasjoner opplevde Wagner at de var takknemlige for undervisningen de fikk, men savnet ett element, det som hadde å gjøre med Den hellige Ånds rolle i misjonen. Lærerne på Fuller var som Wagner selv hadde vært, av den oppfatning at de karismatiske gavene bare hørte kirkehistoriens første tid til. Møtet med de latin-amerikanske pinsevennene hadde begynt å forandre dette for Wagner.

I begynnelsen av 1980-årene opplevde vennen og den tidligere medarbeideren John Wimber et gjennombrudd for helbredelse ved bønn. Med Wagner som ansvarlig leder og Wimber som lærer førte det til det kurset som mer enn alt Fuller ellers har tilbudt, skapte oppstyr og samlet mer studenter enn noe annet, MC510: Tegn, under og kirkevekst.

Opplegget var enkelt, men annerledes. Wimber underviste i et par timer for fullpakket sal. Så lukket han notatene og sa: «It’s time to do the stuff.» Det var tid for kunnskapsord, profetiske ord og bilder – og praksis med håndspåleggelse og forbønn for dem som kjente seg igjen i kunnskapsordene. Og det skjedde helbredelser hele tiden. Ryktet spredde seg, ikke minst da et stort kristent magasin, Christian Life, brukte et helt nummer på det som skjedde på MC510. Kristenledere fra mange kanter kom for å danne seg egne inntrykk av hendelsene.

Andre lærere på misjonsavdelingen stakk innom. Charles Kraft var med hele tiden, og for ham ble det begynnelsen på en sterk befrielsestjeneste. Men folk fra teologiavdelingen på Fuller var ikke udelt begeistret. Snarere tvert imot. Det endte med at Wagner måtte stoppe MC510. Misjonsavdelingens folk var sjokkert over det. Wagner var knust, «men det var ingen ting mot John Wimbers reaksjon,» sier han.

Sammen med flere av sine kollegaer deltok Wagner på Lausanne I i 1974. Han ble også en av de 48 som sammen skulle ledeLausanne-bevegelsen videre.John Stott fra England ble leder for den teologiske arbeidsgruppen, Wagner for den strategiske. Det gjorde at han var dypt involvert både i forberedelsene og gjennomføringen av Lausanne II i Manila 15 år senere. På den tiden hadde han arbeidet intenst videre med åndelige sider ved kirkevekst. Noe av utviklingen kan lett illustreres ved emnene han talte om i Manila:

I det som ble kalt Hellig Ånd-sporet, var emnet hans: «Den hellige Ånd i verdensevangeliseringen»; i bønne-sporet: «Forbønn for kristne ledere», og i åndelig krigførings-sporet: «Territoriale ånder». Ikke minst på det siste av disse områdene opplevde Wagner et kall til å utforske det videre.

Fortsettelsen kom i AD2000-bevegelsen og ledelsen av det verdensomfattende bønnearbeidet konsentrert med bønnen for det såkalte 10-40-vinduet. Det siste toppet seg på mange måter med Celebration Ephesus i 1999 med 5000 kristne fra 62 nasjoner i bønn og lovsang i byen som engang var kristenhetens senter.

I praksis kom både idéene om territoriale åndsmakter og om strategisk krigføring til å føre Wagner midt inn i en ny strid på Fuller. Og ikke bare det: det førte til brudd med John Wimber.

Men på den tiden skjedde det en annen utvidelse av perspektivet. Allerede i boken om pinsekirkene i Latin-Amerika var utgangspunktet hvilke menigheter Gud åpenbart velsignet, ikke minst ved at nye disipler ble lagt til som det heter i Apostlenes gjerninger. I første del av 90-årene ble det mer og mer klart for missiologene at kirkene i det globale sør opplevde mer velsignelse enn kirkene i det globale nord.

Alle visste om tre slike bevegelser: 1. de uavhengige afrikanske kirkene, 2. de kinesiske husmenighetene, og 3. de latin-amerikanske gressrotmenighetene. Bare noen få hadde fått med seg en fjerde bevegelse, nemlig de amerikanske, uavhengige, karismatiske menighetene. På grunn av et oppdrag Wagner hadde for et oppslagsverk, var han en av dem.

Han innså gjennom sitt studium av de fire bevegelsene at vi her har å gjøre med den mest radikale forandring siden reformasjonen av det å være kirke. Det førte blant annet til en rekke bøker fra Wagners hånd. De to viktigste er sannsynligvis «The New Apostolic Churches» (1989) skrevet sammen med en rekke ledere innen disse bevegelsene, amerikanere, asiater og afrikanere, og «Churchquake!» året etter.

Wagner kartla en rekke sider som gjør at disse bevegelsene skiller seg ut fra den måten de fleste menigheter ellers lever sitt liv og ikke minst hvordan de blir ledet. Han forteller også om hvordan han ble overbevist om at Efeserbrevet 2,20 og 4,11 er høyaktuelt. «Apostler og profeter avsluttet ikke sin oppgave etter det første eller andre hundreår av den kristne bevegelse; det er heller slik at deres tjeneste aldri sluttet gjennom hele kirkens historie», skriver han. (Se min artikkel i Refleks nr. 1, 2002).

Bøkene om det Wagner kaller den nye apostoliske reformasjon, illustrerer det som etter min mening var hans styrke som en Issakar-ætling: han så og identifiserte og setter navn på fenomener som vi andre kanskje bare aner. Dermed gir han oss et redskap til å forstå, og for den saks skyld: å vurdere.

Ofte skriver han så glitrende godt at det sammen med avdekkingen av tiden, det som skjer i den verdensvide kirke, gjør det vanskelig å legge de beste bøkene hans til side før en har slukt hver side av dem. Men når han, som han gjør i flere av bøkene om den nye apostoliske æra, beveger seg fra de deskriptive til det normative, er det vel verd å ha sin kritiske sans med i bagasjen.

Det hører med til historien at C. Peter Wagner så seg selv og av mange ble betraktet som en av vår tids apostler.

Å velge hvilke sider ved Wagners liv og virke en skal ta med i en avisartikkel er ikke lett. I memoarene ordnet han det selv ordnet i ni epoker. Også etter sin død vil han fremdeles utfordre og inspirere. Han fylte 80 år i august 2010. Samme måned sammenkalte han en utsøkt gruppe høyt ansette forkynnere, noen av dem ledere for store apostoliske nettverk. Overskriften var «Komme ditt rike», og tema var de siste tider.

Peter Wagner både ledet konferansen og bidro sterkt med sine foredrag og innlegg i den livlige samtalen. De andre talerne var Chuck Pierce, Bill Hamon, Elmer Towns, John Eckhardt og Dan Hammer –og de seks var langt fra enige med hverandre. I slutten av oktober samme år ledet han et kurs på tre dager i regi av Wagner Leadership Institute. Der dekket han seks emner som var midt i det som opptok ham da.

Jeg anbefaler den siste boken han skrev før han skrev memoarene, «Dominion! How Kingdom Action Can Change the World». «Dominion» viser til befalingen Gud ga mennesket ved skapelsen. Den hevder Wagner er nøkkelen til en rett forståelse av misjonsbefalingen. «Vårt mål strekker seg ut over å frelse sjeler og mangfoldiggjøre menigheter til å transformere det samfunnet vi lever i.»