Haakonsens angrep på religionsfriheten

For å stanse muslimsk innflytelse i Norge henter Per Haakonsen i Dagen 22/1 inspirasjon fra brutale tekster i Det gamle testamente. Hans bibelbruk er direkte ukristelig.

Jeg representerer en misjonsorganisasjon med mottoet «Verden for Kristus». I møte med muslimer vil vi først og fremst formidle evangeliet om Jesus Kristus. I sittforrige innlegg påsto Haakonsen at «Parolen blant våre politikere, i Den norske kirke og blant misjonen er at muslimene skal integreres – ikke omvendes». Jeg påpekte at dette i hvert fall ikke gjaldt NLM. Vi legger på ingen måte skjul på at vi vil kalle muslimer til omvendelse.

Det er helt greit at kristne tenker ulikt om hva slags innvandrings- og integreringspolitikk Norge bør føre. Som misjonsorganisasjon er vi tilbakeholdne med å gå inn i partipolitiske vurderinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men det er viktig å påpeke at Haakonsen går mye, mye lenger enn de som på anstendig vis argumenterer for en restriktiv politikk. Han mener at å snakke om «menneskerettigheter» og «religionsfrihet» er noe annet enn å følge Bibelens ord: «Det gamle testamentet taler om den fristelse hedningene utgjør for Guds folk. Derfor får de beskjed om å rive ned deres altere og bildestøtter. De skal heller ikke ha noen omgang med dem.»

Ifølge Haakonsen bør dagens kristne la seg inspirere av disse tekstene: «I dag er det ikke fristelsen fra islam som er problemet, men trusselen. Derfor har formaningene til Israel i gammeltestamentlig tid like stor aktualitet. Vi skal ikke tillate at en annen tro får innpass i vårt land.» Det er fristende å spørre Haakonsen om å utdype hva slags «aktualitet» han gir disse tekstene.

Mener han at kristne misjonsledere bør rive moskeer? Ønsker han at norske myndigheter bør innføre dødsstraff for de «som spotter Herrens navn» slik 3. Mos 24,16 tar til orde for? Bør grunnlovens bestemmelse om religionsfrihet motarbeides av kristne?

Bibelbruken til Per Haakonsen er av det underlige slaget. I likhet med kristendomskritikere konsentrerer han seg utelukkende om det mest brutale i Det gamle testamentet. Men hva med alle andre tekster? I 3. Mosebok 19,33–34 står det: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.» Det finnes mange slike oppfordringer i Det gamle testamente. Vet ikke Haakonsen det?

Alle kristne til alle tider har vært opptatt av forskjellen mellom den gamle pakt og den nye pakt. Det har vi lært av en rekke tekster i Det nye testamente (se særlig Ef 2–3 og Hebreerbrevet). Kristen teologi fastholder at mye av det som står i Det gamle testamente bare gjelder for det gamle Israel.

Jesus slo fast at hans rike ikke var av denne verden (Joh 18,36) og ba Peter «stikke sverdet i sliren» da han ble arrestert (Joh 18,11). Israel var derimot et rike av denne verden. Det fungerte som et teokrati der Guds lov også var landets lov.

Det gamle testamente inneholder således en rekke lover og regler for den jødiske nasjonen. Israel som nasjon ble pålagt av Gud å stanse avgudsdyrkelse ved hjelp av makt. Det var Guds plan den gang, men det betyr jo ikke at disse tekstene forplikter dagens kristne.

Skal vi finne ut hvordan vi skal leve, må vi lese tekster i Det gamle testamente i lys av Det nye testamente. Dette prinsippet virker det som om Per Haakonsen helt har glemt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Leser vi derimot Det nye testamente, finner vi ikke noen tekster som støtter opp om tankegangen til Per Haakonsen. Vi leser at Paulus «ble han opprørt i sin ånd» da han så at Athen var full av avgudsbilder (Apg 17). Men han rev ikke ned disse bildene eller angrep templene. Isteden leser vi at «på torget samtalte han hver dag med dem han traff på», og han forkynte til omvendelse.

Mange tekster taler om viktigheten av at kristne avviser vranglære – og vranglæreren – men ingen tar til orde for at samfunnet bør bruke makt for å stanse de som står Gud imot. Tekstene oppfordrer derimot den kristne forsamling til å avvise falsk lære (se for eksempel 1. Kor 5,9–13).

Norsk misjon har alltid vært opptatt av å kjempe for religionsfriheten. Det vil være en total selvmotsigelse å sende misjonærer til andre land for å forkynne evangeliet og samtidig nekte muslimer, buddhister eller hinduister i Norge å praktisere sin tro.

Når Haakonsen mener vi ikke skal «tillate at en annen tro får innpass i vårt land», er det vanskelig å se det annerledes enn at han vil frata en gruppe mennesker deres trosfrihet. Det betyr at han faller hele den norske misjonsbevegelsen i ryggen.

Mange er i vår tid opptatt av at muslimer utgjør en fare for det norske samfunnet. Haakonsen skriver også mye om trusselen fra islam. Jeg vil på ingen måte bagatellisere at mange muslimer ønsker seg et helt annet samfunn enn kristne arbeider for.

Men jeg vil minne om Jesu ord om hvordan kristne skal møte sine fiender: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Matteus 5,43–44).

Per Haakonsen er opptatt av å være bibeltro, men siden han ikke tar disse ordene fra Jesus på alvor, slår han seg selv på munnen. Det er rett og slett ukristelig at Haakonsen vil møte muslimer med maktbruk istedenfor med godhet.

Sann bibeltroskap handler om å lese bibeltekster i sin sammenheng, og la Jesus og apostlene vise oss hvordan vi skal forstå Det gamle testamente.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det ble dessverre veldig tydelig i Haakonsens siste innlegg at han her kom til kort.