Fra allianselinjen til ordnet menighet

Det var selvfølgelig ikke snakk om menighetsplanting med utgangspunkt i målrettet strategi, men de nye pinsemenighetene var alene et Åndens verk, uten menneskelige strategier. Det var som å oppleve Apostlenes gjerninger.

Pastor Thomas Ball Barratts visjon var at alt Guds folk i Norge skulle åpne seg for den nye vekkelsen, som flammet opp i romjulen 1906. Imidlertid ble motstanden etter hvert ganske hard. De som stilte seg åpne og opplevde dens fornyende kraft, søkte sammen.

Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det ble ordnet pinsemenigheter i Skien og Halden allerede i 1908 og 1911. I Kristiania var virksomheten og den såkalte alliansemenigheten i Møllergaten 38 ganske løs i sin struktur.

I Sverige derimot, ble vekkelsens fanebærer ganske snart den mektige lederskikkelsen Lewi Pethrus, som jo var baptist. Filadelfiaförsamlingen i Stockholm ble etablert som baptistmenighet i 1910. Allerede i 1911 ble Pethrus forstander for den lille menigheten, som i løpet av kort tid opplevde en bemerkelsesverdig vekst.

I 1913 ble menigheten utstøtt av baptistsamfunnet fordi Pethrus ikke lot seg binde av samfunnets strenge nattverdspraksis, idet kun menighetsmedlemmer kunne delta. Som åndsdøpt baptistpastor løftet da Pethrus Filadelfiaförsamlingen inn i pinsevekkelsen, og både menigheten og pastoren ble toneangivende i vekkelsens utvikling i Sverige.

Barratt begynte nå å gi tid for grundige bibelstudier vedrørende menighet og menighetsliv. Han leste og ba. Ikke minst året 1915 betydde mye i så måte. 6. mars 1916 la han fram for en utvalgt krets de retningslinjer som var utarbeidet. 22. juni samme år ble disse vedtatt i menigheten i Møllergaten 38.

Dermed var venneflokken ordnet som menighet. Denne ordningen gjaldt fra 26. juni. Menigheten med 200 innskrevne medlemmer, vokste betydelig i løpet av kort tid og talte etter ti år 1500 troende døpte medlemmer!

Et lite innblikk i de vedtak som ble gjort kan være interessant. Den lokale menighet ble løftet fram som suveren og selvstendig: «Menigheten står ikke under noen annen menighets kontroll og formynderskap, og kan derfor bestemme seg for og søke å gjennomføre en hvilken som helst virkeplan som den tror er forenlig med Kristi Ånd og vilje. Kristus er hver enkelt menighets hoved.»

Det er verdt å legge merke til at Barratt stilte ikke krav om troende dåp som kriterium for medlemskap og understreket at «alle som er frelst» eller «lar seg frelse» kan «legges til» menigheten (Apg. 2,47). Dette ble imidlertid forandret etter relativt kort tid.

I retningslinjene fra 1916 heter det at menigheten skal velge brødre og søstre til forskjellige stillinger og arbeidsgrener, noen til tilsynsmenn og en av disse skulle være menighetens ansvarlige forstander. Den skulle velge menighetstjenere, menighetstjenerinner og evangelister.

Det er verdt å nevne at Barratt var langt forut for sin tid når det gjaldt kvinners tjeneste i menigheten. De vedtatte retningslinjer sier følgende: «Vi anerkjenner kvinnens rett til å profetere i menigheten, det vil si oppbygge menigheten og tale for mennesker til oppbyggelse, formaning og trøst, og det ikke bare i menighetsmøtet, men også overfor de uomvendte. Hun kan ansettes som menighetens tjenerinne og undervise om ‹Guds vei›.»

Noen år senere gikk Barratt enda lenger og hevdet at kvinnene også kunne bekle forstander- og eldsteembetet. Disse tankene samlet han i en bok, men den møtte mye motstand blant predikantene. Imidlertid fikk både menighetstjenerne og menighetstjenerinnene (1.Tim 3) delta i de regelmessige lederskapsmøtene, og dermed fikk deres stemmer betydelig innflytelse over viktige avgjørelser i menigheten.

Barratt ønsket ikke å fokusere på den sterke lederen og gi ham makt. Han innså at forstanderen ikke skulle «herske over menigheten» som var ham betrodd (1.Pet. 5) og la den utøvende makt i selve menigheten. Åndens salvelse over tjenesten ga autoritet til forstandere, forkynnere og ledere. Det er noe helt annet enn vedtekter som gir sterke mennesker usunne fullmakter!

La meg i denne forbindelse si med glimt i øyet, at vi er ikke som eiendomsmeglere og revisorer som er statsautoriserte, men vi har fått en gudgitt autoritet til å lede, og med den følger salvelsen og utrustningen av Åndens gaver. Men dette fungerer bare på rett vis når vi har tillit i menigheten og tjener med ydmyke hjerter.

Signaleffekten av denne menighetsordningen var tydelig. Nå begynte det å bli fart på menighetsetableringene rundt i landet. Den løste, ustrukturerte pinsevekkelsen og frie og frittstående forsamlinger begynte nå å ordne seg som etablerte menigheter og ble tilsluttet pinsebevegelsen.

Av de større byene ble det i Kristiansand og Haugesund ordnet pinsemenigheter i 1919. I Trondheim ble Pinsemenigheten Betel ordnet i 1920. I Bergen ble Pinsemenigheten Tabernaklet ordnet i 1921. De ni årene fra 1917 til 1926 ble 41 nye pinsemenigheter ordnet, for ikke å snakke om de neste sju årene, fra 1927 til 1933. Da ble hele 89 pinsemenigheter dannet!

Det var selvfølgelig ikke snakk om menighetsplanting med utgangspunkt i målrettet strategi, men de nye pinsemenighetene var alene et Åndens verk, uten menneskelige strategier. Det var som å oppleve Apostlenes gjerninger. Menighetene ble født og oppstod der hvor vekkelsen gikk fram!

Ilden brant. Guds Ånd berørte hjertene. Det var rike tider for pinsevekkelsen i Norge og Sverige. Med tanke på materialisme og velstand var det heller magre år og stor arbeidsledighet.

Visst kunne det enkelte steder være tendenser til usunnhet og svermeri. Denne faren så Barratt, og han var ikke redd for å gripe inn der det var nødvendig.

I dag er det godt over 300 pinsemenigheter i Norge. Det er viktig at den enkelte blir oppmuntret til å bruke sine talenter og medfødte gaver.

Som på Barratts tid kjenner pinsevennene velsignelsen av å stå sammen med troende i andre menigheter, som elsker Guds ord og følger det.