Mer kirke, mindre markering

Jeg tror vi i dag trenger kirkeledere som mer enn noe annet våger å formidle en frimodig tillit til Jesus Kristus og til Guds ord.

Den Evangelisk Lutherske Frikirke er samlet til sitt 113. ordinære synodemøte på Fredtun folkehøgskole i Stavern denne helgen. Da jeg så utover forsamlingen slo det meg at her var overraskende mange i 30-årene.

Det finnes ikke nøyaktige tall, men flere av Frikirkens ledere anslår at delegatenes snittalder har gått ned med rundt 5-7 år sammenlignet med forrige synodemøte for tre år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En håndsopprekning torsdag ettermiddag viste at over halvparten av delegatene var debutanter. Når bakteppet er at det etablerte Kristen-Norge sliter med rekruttering er dette i seg selv et interessant og gledelig trekk for Frikirken.

Nylig ble det kjent at Kenneth Ellefsen, som er ansatt på NLM-eide Fjellhaug Internasjonale Høgskole og har bakgrunn i Misjonssambandet, melder seg inn i Frikirken.

Frikirken har ikke ønsket å drive noen aktiv medlemsjakt verken i bedehusorganisasjonene eller blant dem som går til gudstjeneste i Den norske kirke. Men for en del som søker en luthersk kirketilhørighet vil nok Frikirken kunne være nettopp et aktuelt alternativ.

«Hva holder oss sammen?» spurte synodeformann Jarle Skullerud torsdag kveld. Jarle Skullerud ble valgt til synodeformann, som tilsvarer en slags arbeidende landsstyreleder, for tre år siden.

Han har ikke først og fremst ledet gjennom offentlige utspill, men har reist rundt i Frikirkens menigheter og besøkt ulike arbeidsgrener både nasjonalt og internasjonalt.

Dermed har han blitt bedre kjent med sammenhengen han leder, og har nå et annet utgangspunkt for også å kunne uttale seg offentlig.

Når han skulle svare på sitt eget spørsmål, pekte Skullerud på to forhold. Det ene var kirkeordningen, der «troens bekjennere styrer kirken, både lokalt og nasjonalt».

Det andre var «vår frihet i form, våre lutherske røtter, et ønske om å se mennesker bli satt i frihet ved troen på Jesus og å vokse som hans disipler.» Begge deler er sentrale for å forstå Frikirkens identitet og egenart.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Frikirken ble til som et alternativ til Den norske kirke, samtidig som Frikirken i dag har et avklart og godt forhold til folkekirken. Ikke desto mindre fremholdt Skullerud med rette at det antakelig er best for begge disse kirkefamiliene at Frikirkens funksjon som nettopp alternativ blir tydeligere i tiden fremover.

Skullerud viste seg i åpningstalen på flere punkter som en kristenleder for vår tid. De følgende setningene inneholder både viktig analyse og enda mer en avgjørende utfordring til kristenfolk både i og utenfor Frikirken:

«Storsamfunnet heier ikke på oss lenger. De er ikke interessert i å høre hva vi mener om deres liv. Og jeg tror heller ikke at det er tiden for å peke på andres liv, men for å leve annerledes selv, midt i den verden vi lever i. Neste generasjon må se at vi lever annerledes, at vi prioriterer annerledes. At vi ikke er dømmende i møte med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss, men at vi elsker dem.»

Dette er i praksis en nokså annerledes tilnærming enn det som har preget store deler av Kristen-Norge i senere tid. Skullerud legger til grunn en tydeligere minoritetsforståelse, og er mer opptatt av å utvikle det åndelige livet i kirken enn av å protestere offentlig mot en negativ samfunnsutvikling.

Det ene må absolutt ikke utelukke det andre, men jeg tror vi i dag trenger kirkeledere som mer enn noe annet våger å formidle en frimodig tillit til Jesus Kristus og til Guds ord.

Som våger å betone den åndelige kraften som holder kirken levende. Det er ikke noe mål å innta en offerrolle, eller å svartmale situasjonen, men det skulle være et mål å snakke sant om den tiden vi lever i.

Skullerud, som er født i 1970, delte også en annen observasjon som det er verdt å tenke gjennom: «Min generasjon har vært veldig opptatt av at vi ikke skal skille oss ut – kanskje som et resultat av at vi vokste opp med en følelse av at vi skulle skille oss ut, bare fordi det var et poeng i seg selv.

Er det nå blitt et poeng i seg selv, for oss, å ikke skille oss ut?» spurte han. Jeg tror dette poenget er både treffende og ganske aktuelt. Det sier også noe om et generasjonsskifte som allerede er i gang i Kristen-Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Der de negative markeringene overfor storsamfunnet blir mindre vektlagt, kanskje i så stor grad at de til tider forsvinner. Det er i så fall beklagelig, men det sier i så fall noe om en pendel som har svingt fra et ytterpunkt til et annet.

Den positive siden er en styrket betoning av åndelig liv. Mindre politikk, mer tro. Man kan i hvert fall håpe.