Inntar et ledig rom

De brennende hjertene, det sterke engasjementet, kjærligheten til det man tror på, alt dette er fremtredende kjennetegn blant Symposium-deltakerne.

-----

Det er lett å undervurdere betydningen avOslo Symposium. I det norske samfunnet representerer de standpunkter og verdier som ofte blir latterliggjort.

Og målt etter deltakernes snittalder er det ingen ungdomsbevegelse som er samlet iOslo Kongressenter denne helgen. I tillegg er det også denne gangen påfallende få sentralt plasserte kristenledere til stede i salen.

Men hvor mange ganger skjer det at 500-600 mennesker stiller på politisk seminar midt i arbeidstiden i Oslo, ikke fordi jobben deres pålegger dem å være der, men fordi de er så engasjert at de har reist hit av egen interesse?

Ikke minst i vår tid er det klokt å følge nøye med på hvordan en slik møteplass utvikler seg.

Ulike elitemiljøer kan fint heve seg over et slikt arrangement. Flere av talerne er glad i formuleringer som er så spisset at de ville ha vanskelig for å tåle en nøktern faktasjekk. Men det er en bevegelse under utvikling vi ser.

Bjarte Ystebø er en langsiktig strateg. Han har en plan, og han arbeider tålmodig. Og kanskje viktigst: han inntar et rom som er ledig.

For i en tid hvor Den norske kirke virker lite innstilt på å kjempe langs de linjer Oslo Symposium-deltakerne ønsker, vokser ønsket om et alternativ.

Der de lutherske organisasjonene kjemper med å finne sin plass i et samfunn som er svært forskjellig fra det organisasjonene ble til i, vil det for mange synes lettere å etablere nye strukturer.

Og mens frikirkeligheten kjemper for sitt omdømme i det sterke ønsket om å nå inn til den norske folkesjelen, representerer Oslo Symposium et tydelig og frimodig alternativ.

De er ikke redde for å ta tydelig stilling, og de tråkker gladelig inn i opptil flere av samtidens politiske vepsebol. Slik skaffer de seg motstandere, men slik skaffer de seg også venner.

Det er disse vennene som er samlet i Oslo Kongressenter disse dagene. Bjarte Ystebøs hovedbudskap i innledningstalen i går, var at det må være slutt på den tiden hvor kristne tror at de kan hente like mye støtte på begge sider av den politiske høyre-venstre-aksen.

Dette er etter hans mening vår generasjons viktigste politiske kamp. Ystebø erkjenner at slett ikke alle på høyresiden deler hans verdier, men konklusjonen er likevel krystallklar: «Kristendommen og venstresiden har en rik felles historie, men ingen felles fremtid.»

Bjarte Ystebø er glad i Amerika. Det er han ikke alene om. Og han legger ikke skjul på at hans politiske preferanser har en del amerikanske impulser. Selve arrangementet Oslo Symposium minner både i form og innhold på konferanser som er mer utbredt i USA enn her hjemme.

Fra det amerikanske kristne høyre henter også bevegelsen inspirasjon fra en tankegang som var mer fremtredende i Kristelig Folkeparti tidligere:

«Vi er på gjennomreise, vi er pilegrimer», sa Bjarte Ystebø før han ble avbrutt av applaus i går morges. Oslo Symposium er i hovedsak et politisk seminar, men det er samtidig ingen tvil om at arrangementet henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen.

Derfor kunne Ystebø frimodig fortsette med å sitere bibelordet om at menigheten skal være «sannhetens støtte og grunnvoll», og at vi skal være «sannheten tro i kjærlighet».

Og han kunne også si at kristenheten «kanskje ikke var på sitt beste da kirken hadde hegemoniet og masten.» Kristenheten er som regel best når den får være til tjeneste, sa Ystebø.

De brennende hjertene, det sterke engasjementet, kjærligheten til det man tror på, alt dette er fremtredende kjennetegn blant Symposium-deltakerne.

Når det er så vanskelig å få øye på sentralt plasserte prester og biskoper, pastorer og generalsekretærer på Oslo Symposium, sier det også noe om en ytterligere fragmentering av det kristne landskapet.

Den tydelige høyrevendte profilen arrangørene velger, sier også noe om at Kristen-Norge er delt. Denne utviklingen er en hodepine for Kristelig Folkeparti. Dette partiet har i all sin tid hatt velgere med politiske sympatier til både høyre og venstre.

ForKnut Arild Hareide er det utenkelig å legge seg på Bjarte Ystebøs linje. Men han kan heller ikke risikere å miste dette miljøet.

Utviklingen er imidlertid også en utfordring for både menigheter og organisasjoner. For der mange i dag strever med sin egen identitet og på mange måter har nok med sine egne indre utfordringer, vil det være ekstra stort rom for dem som våger å peke i en bestemt retning og vise vei.

Demokratiet fungerer ikke slik at man på forhånd stemmer over hvilke bevegelser som vinner terreng. Bevegelser springer gjerne ut av et folkelig engasjement som siden vokser eller ikke vokser. Hvor stort potensial Oslo Symposium har, vil ikke minst avhenge av i hvor stor grad de unngår å bli et ekkokammer.

Det er ikke så vanskelig å kalle sammen sine ideologiske allierte og heie på hverandre. Men det blir ikke endringer før man også oppnår dialog med samfunnet utenfor. Man trenger verktøyskrin med flere redskaper enn hammeren hvis man vil påvirke omgivelsenes ideologi.

Men det er likevel ikke disse spørsmålene som aller mest avgjør Symposiets oppslutning og innflytelse. Den får de først og fremst gjennom å snakke så høyt og tydelig at stemmen bærer, og at den ikke blir overdøvet.