Heller inspirasjon enn debatt

Det demokratiske underskuddet er mindre enn man først kan få inntrykk av.

Med bare få dagers mellomrom gikkKirkemøtet iDen norske kirke og Pinsebevegelsens lederkonferanseLed av stabelen. De to arrangementene er forskjellige på mange måter.

Mens Kirkemøtet er folkekirkens generalforsamling med debatter og komitéarbeid som de største programpostene, er det inspirasjon og oppbyggelse som står i fokus på Led.

Pinsebevegelsen vokste fremi nokså nær kontakt med arbeiderbevegelsen. Det bidro til å sikre en demokratisk forankring av viktige prosesser. Derfor har det vært lite åpenhet for den ledelsestenkningen som kom med trosbevegelsen, hvor pastoren stod svært sterkt.

Likevel har det skjedd store endringer i utformingen av det som tidligere ble kaltPredikantkonferansen. Disse hadde hatt en utvikling som gjorde at mange opplevde dem som uhensiktsmessige, og til tider nedbrytende. Pinsebevegelsen består av enkeltstående menigheter.

Og den legger stor vekt på lydhørheten for Guds Ånd. Da er det ikke umulig å forestille seg at debatter kan få noen utfordrende slagsider. For eksempel ved at Gud tilsynelatende kommer i konflikt med seg selv, representert ved engasjerte talsmenn som sier motsetningsfylte ting.

Journalistisk er arenaer som Kirkemøtet nærmest et eldorado. Her er det åpen meningsbrytning, og mange potensielle kilder til spennende oppslag. På Led er opplegget helt annerledes. Under årets samling var det ikke lagt opp til noen plenumsdebatter.

Etter det vanskelige året 2016 med«Frelst»-debatten er det ganske opplagt at det blant Led-deltakerne finnes mange meninger om hvordan bevegelsen best mulig kan forholde seg til den situasjonen den befinner seg i. Om man hadde satt av noen timer til plenumsdebatt, tipper jeg at talerlisten kunne blitt fylt opp ganske fort.

I stedet får deltakerne et opplegg hvor programkomiteen har stor definisjonsmakt når det gjelder å stake ut kursen for bevegelsen. De som velger hvem som får stå på talerstolen, påvirker hvilke emner som blir vektlagt. Dermed påvirker de også samtalene rundt bordene i matpausene, og de påvirker de inntrykkene deltakerne tar med seg hjem til sine respektive menigheter.

Når man kjenner til Pinsebevegelsens demokratiske tradisjoner, er det interessant at den viktigste felleskonferansen i så liten grad gir arenaer for åpen meningsbrytning. Men minst like interessant er det at pinselederne ser ut til å være godt fornøyd med Led-konseptet. Når jeg har snakket med deltakere underveis, har jeg ikke kunnet registrere noen murring over at opplegget blir for toppstyrt.

Og rett skal være rett: medlemmene i lederrådet, det nærmeste bevegelsen kommer et landsstyre, er demokratisk valgt. De har dessuten ingen instruksjonsmyndighet overfor menighetene i bevegelsen. Dermed er det demokratiske underskuddet mindre enn man først kan få inntrykk av.

Men det ligger mye makt i å kunne definere agendaen. Og den makten er per i dag fordelt på få personer. Det inntrykket jeg får, er at mange er så glade for å slippe unna fortiden munnhuggeri på Predikantkonferansene at de gladelig tar imot de talerne som programkomiteen gir dem. Og selvsagt opererer programkomiteen i dialog medlederrådet.

Pinsebevegelsens øverste valgte leder,Sigmund Kristoffersen, sitter selv i programkomiteen. Når vi ser gjennom talerlisten til årets Led, mer enn aner vi at programkomiteen har vært bevisst på å invitere talere som appellerer til ulike grener av bevegelsen.

Hvis det var slik at Pinsebevegelsen hadde overlatt styringen til noen få ledere, ville det vært alvorlig grunn til å stille spørsmål ved sunnheten. Men slik er det ikke.

Likevel er det interessant at en bevegelse som har vært kjent for sine flate strukturer, nå legger større vekt på å la ledere lede. Jeg ser ikke bort fra at det over tid vil vokse frem et sterkere ønske om mer rom for meningsbrytning også på Led.

Pinsebevegelsen har både samtaleforum og årsmøtekonferanse, men der deltar stort sett et forholdsvis lavt antall pastorer, sett i forhold til bevegelsens størrelse. Dermed har den jevne pinsevenn lite mulighet til å ta opp aktuelle temaer i en plenumssamling.

Faren er åpenbart at den reelle meningsulikheten som alltid vil finnes i en sammenheng av Pinsebevegelsens størrelse, blir undertrykt. Da kan man lure på hva som egentlig ligger bak applausen og den hjertelige tonen under møtene.

Det er alltid en fare for at det går inflasjon i ord under de inspirerende talene, og at forsamlingen utvikler et filter hvor de ikke helt tror på det som blir sagt.

Men ikke desto mindre: det går godt an å forstå at Led-deltakerne setter pris på den inspirasjonen konferansene gir dem. For det er mye lettere å peke problemer enn på løsninger. Det er mye lettere å beskrive det som er galt enn å formulere et positivt alternativ.

Hvis Led kan bidra til å styrke frimodigheten hos deltakerne, vil det for mange være en stor gevinst. Det er mye inspirasjon å hente, og jeg reiste definitivt mer oppløftet hjem etter Led enn jeg gjorde etter Kirkemøtet.

Men under møtet fredag kveld satt jeg bakerst i salen og leste en gang til gjennomErling Thussterke tekst som stod på trykk på side tre fredag. Og det var rørende å lese gjennom den responsen han fikk i ulike kommentarfelt. Passer det med et slikt budskap på en inspirasjonskonferanse? Hvis ikke, tror jeg rammene trenger å bli utvidet.