Sommerdvale i menigheten

Alle har vi behov for mat. Også i ferietiden.

Når vinteren kommer går bjørnen i dvale. Det har vist seg at den likevel ikke sover hele tiden gjennom vinteren. Men i dvalens rolige tider går den i skjul og lever på oppsamlet næring. Forhåpentligvis har den samlet den energi som er nødvendig for å overleve vinteren.

Det er en kjensgjerning at mange menigheter i vårt land gjør det samme. Ved slutten av juni måned går den inn i inntil to måneders dvale. Muligens bare avbrutt av en kort festuke for liten og stor hvor en kommer til duk og dekket bord og inntar store festmåltider. Alt tilrettelagt av ildsjelene og de dedikerte tjenere. Ofte de samme som ellers i året. (Gud velsigne dere!)

Det meste og kanskje det viktigste arbeidet i våre frikirkelige menigheter drives av «de frivillige». Kirken og «aktivitetene» følger skoleplanen. Gudstjenestefeiring og barnearbeid legges ned. En pastor hevdet følgende med et smil om kristne fra Sørlandet: «Gi dem fri to måneder i året og de vil tjene deg trofast resten av året.»

Vi har, som Mesteren og hans disipler, behov for tider hvor en kan gå avsides og hvile litt. Hvor kalenderen har store blanke felt. Men alle har vi behov for mat. For nådens midler. Også i ferietiden.

En pastor delte åpent med for meg en erfaring som ikke hadde vært god. Det er mange år siden han sa det, men jeg har lagt meg hans ord på sinne. «Da sommeren kom gikk jeg inn i en dvale. Jeg sluttet å lese og jeg sluttet å be.» Det er grunn til å tro at denne fristelsen lett vil gjør seg gjeldende i flere enn bare hos pastorer. For hos alle er det slik at ånden er villig men..

Det er mulig mange steder å feire gudstjeneste selv om formen kanskje er enklere og ressursene færre. Det skaper i hvert fall variasjon. Alle er ikke borte i to måneder. Menigheten jeg tilhører var tydelig på at den ønsket å feire gudstjeneste hver søndag sommeren gjennom.

For sommeren kan gi gode muligheter for andre til å fremvise frimodighet og bruke sine nådegaver. Kanskje til å oppdage og oppøve seg i sine gaver. Sommeren byr også på muligheter. I våre byer og på landet finnes det folk og turister som søker fellesskap og vil gå til gudstjeneste.

Vi behøver ikke – og bør ikke, kaste alle våre vaner på båten selv om det er sommer. Kanskje kan vi selv besøke en annen kirke på Herrens dag enn den ene vi vanligvis går til hele året, om vi er ute og reiser? Det kan bli en forfriskende erfaring! Og kanskje lærerikt.

Alle har vi behov for mat. Også i ferietiden.

I går kveld på en skogstur sa en svært god og nær venn til meg: Hva om vi innbyr våre venner i menigheten som er på farten i sommer til en facebookgruppe og gir alle som vi inviterer en utfordring til å lese et kapittel hver fra en bok i Bibelen – og så deler vi med hverandre det Herren har vist og gitt den enkelte?

I alle fall: Alle har vi behov for mat. Også i ferietiden.