Gud i Cumbria

Er det noe liv i Church of England? Hvordan går det med denne litt stive, høykirkelige gamle dame der vest? Gjør Gud seg fortsatt gjeldende for eksempel i Cumbria, bispedømmet lengst nord og vest i England og med Carlisle som stiftsstad?

Nylig reiste jeg en uke på kryss og tvers i stiftet og besøkte prester og menigheter i vår anglikanske søsterkirke i forbindelse med en studiepermisjon. Det ble en forfriskende, utfordrende og tankevekkende uke. Gud er utvilsomt til stede i Cumbria. Men han rår ikke grunnen alene. De har sine utfordringer. Jeg har langt fra det hele bildet, men litt.

LEDER:Dronning med Jesus som anker

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Her er noen sorger – og gleder: - Oppslutningen omChurch of England er sterkt synkende i en stadig mer sekularisert befolkning. - Alderssnittet på medlemmene er høy. Det sies at 80 prosent av menighetene har ingen medlemmer under 60 år. - Økonomien er en vedvarende hodeverk. Bare i Carlisle bispedømme har de mer enn 350 vakre middelalderkirker i stein med lekkasje i taket og sprekker i grunnmuren. Verneverdige, sier staten.

Men menigheten må dekke alle reparasjoner. I tillegg til å bidra betydelig til prestens lønn og annet menighetsarbeid. Og misjon. Mange steder fordelt på en håndfull pensjonister. - Synkende søkning til prestestudiet og stadig færre prester til å lede et uendret antall kirker og menigheter. Gjennomsnittlig har en prest ansvar for fra 3–4 til 6–7 lokale menigheter.

Listen kunne vært betydelig lengre. Men midt i en krevende hverdag er det en rekke oppmuntrende trekk: - Mange av prestene og de kirkeansatte brenner for hovedsaken: Hvordan kan vi bidra til å formidle troen til neste generasjon?

LES:Vurderer søndagsstengte kirker

Det var tema nummer én hos så godt som alle jeg møtte. - En tydelig vanne-og-vekst-tenkning: Nå må vi plante og vanne! Alle mann til alle bøtter! Og samtidig: Bare Herren kan berge oss og vår kirke; Han er den eneste som kan skape liv i døde ben og vekst i menighetene.

- Nye former for fellesskap i kirken i tillegg til den klassiske gudstjenesten: kafékirke, familieforum, frokostfellesskap, «messy-kirke» for barn og unge med forming og aktiviteter og så videre.

- Stor iderikdom flere steder når det gjelder kontakten med lokalsamfunnet: matutdeling til marginaliserte, konsert med lokaltalenter i menighetshuset, pannekakeparty for skolebarna, kirken tydelig til stede på de lokale markedsdagene.

- En sterk vekst i husfellesskap, bibelsamlinger, cellegrupper i hjemmene mange steder. De fleste prestene jeg møtte, sa: Her er fremtiden for Church of England, ikke de gamle «steinalderkirkene».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES OGSÅ:Mange unge tror ikke at Jesus har levd

- Noen steder er det et sterkt misjonsengasjement: De åndelig bevisste menighetene elsket misjon.

På vei ut døra i en prestegård en av dagene ser presten på meg: – Du vet, når menneskene begynner å elske Kristus, da blir de også glad i menigheten – og i tjenesten. Og når de elsker ham, vokser de åndelig. Så – hvis menighetene her i strøket skal gro, må de elske Kristus. Det er egentlig så enkelt. Han smilte.

Når slikt tenkes og sies og leves, er Gud på ferde i Cumbria.