Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Gud er historiens Gud

lørdag 24. november 2018

Kristenliv

Det begynner med «har Gud virkelig sagt» og ender med «dere skal slett ikke dø!»

Gud er i vår tid flyttet ut av skapelsen, ut av verdenshistorien, og har blitt plassert i en separat myte- og ideverden uten virkelig forbindelse til vår verdenshistorie. Man tror at verden går sin skjeve gang etter naturens lover, evolusjonens prinsipper og menneskenes makt.

At Gud styrer historiens gang, folkenes gang, enkeltmenneskers gang, ved sitt ord, med de nådes- og domshandlinger som virkes av hans ord i overensstemmelse med menneskenes forhold til hans ord, det regner knapt noen lenger med.

Det alvorligste er at den vantro og naturalistiske tenkemåte langt på vei er akseptert midt i kristenheten, blant kristelige lærere og i de kristelige læreinstitusjoner. Man mener likevel å kunne holde fast ved Gud som skaper, at han har sendt sin Sønn til verden som frelser, og at vi blir frelst ved tro på ham.

Dette skjer vel i historien, men anses nærmest som en parallell hendelse på siden av eller utenfor verdenshistorien.

Bekjennende kristne stiller seg kritisk og tvilende til Skriftens historiske beretninger om skapelse, syndefall, vannflom, patriarkhistorie mv. Det anses ikke som virkelig historie, men som myter og legender som skal formidle noen åndelige prinsipper og grunnleggende tanker om livet og Gud.

Disse tankene om Gud og livet sier man er sanne, men beretningene er ikke historisk sannhet i vår forstand av ordet osv. Gud er forvist fra historien.

Men slik taler ikke Skriften selv, slik forholder ikke profeter, apostler og Guds egen Sønn seg til Skriftens beretninger. Hele Skriften forholder seg til det som berettes om skapelse, syndefall, vannflom, patriarkhistorie osv som virkelig historisk beretning, historisk sann inntil minste detalj (jf Mt 19:4f; 1Tim 2:13f; Luk 17:26-29; Rom 5:12ff).

Hele Skriftens tale er historisk, og det beskriver den verdenshistorie du og jeg lever i, ikke en parallell eller mytisk historie. Vi møter gjennom hele Skriften virkelige og historiske stedsnavn, historiske riker og historiske mennesker, og det er vesentlig for Skriften å understreke at hele frelseshistorien er sentrum i vår verdenshistorie, ikke noe perifert eller noe på utsiden (jf Luk 2:1f).

Flyttes Gud ut av historiens begynnelse, så flyttes han også ut av verdenshistoriens avslutning. Er ikke Gud skaperen, så er han heller ikke dommeren, så blir Jesu gjenkomst og den endelige dom, evig liv eller evig pine, noe usikkert og svevende (jf 2Pet 3:3-13).

Dette er ikke noe annet enn den gamle slanges forførelse fra paradiset. Det begynner med «har Gud virkelig sagt» og ender med «dere skal slett ikke dø!»