Forkynnelse om livets to utganger

Evighetsalvoret var noe Gud brukte for å vekke meg til kristen tro i ungdomstiden. Aller mest uroen og frykten for å miste det himmelske mål.

Svært sjelden senere i livet har jeg hørt en «utmalende» forkynnelse om fortapelsen. Noen få ganger har jeg opplevd en uklok og «upassende» fokus på fortapelsen, for eksempel i minnemøte etter en begravelse.

I den forkynnelse jeg har hørt i kirke og bedehus, har det vært et mye sterkere fokus på en kristen sitt mål – det fullkomne Guds rike. Det er likevel stor forskjell på den forkynnelsen hvor evighetsalvoret klinger med og den forkynnelsen hvor dette alvoret oppleves totalt fraværende.

Debatten om livets to utganger som pågår i den kristne dagspressen og i sosiale medier, kan være krevende. Men den kan også være bevisstgjørende og skjerpende, ikke minst for den som skal forkynne Guds ord.

Forkynner jeg et sant bibelsk budskap? Hvordan forkynner jeg det inn i vår tid, til mennesker i ulike faser av livet? Jeg trenger visdom, ydmykhet og ikke minst kjærlighet for å tale sant om livets to utganger.

Målet for kristen forkynnelse må være å presentere et bibelsk gudsbilde. Noen hevder derimot at det er motstridende gudsbilder i Bibelen. Deler avGT og det du møter i tekster om f.eks. evig pine hevdes å være i strid med et kristent gudsbilde. Mitt utgangspunkt er at det er den samme Gud vi møter i hele skriften, han som kallesJHVH – Jeg er der jeg er.

Samtidig har Bibelen et sentrum. Den sterkeste åpenbaring av hvem og hvordan Gud er, møter vi på Golgata, i budskapet om Jesu kors. Der synliggjøres fortapelsens alvor og realitet. Og der åpenbares nådens rikdom. Der på korset, i lidelsen, møter vi den fullkomne kjærligheten fra Gud. En far som gir sin sønn i døden, som ikke sparer sin egen sønn.

Kjærligheten er rettet mot alle mennesker, mot Faderens og Sønnens verste fiender. Derfor ber Jesus: «Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør». Dette at Jesus dør for oss, mens vi ennå var syndere/fiender, er min redning. Han er min frelser og han soner samtidig hele verdens synd.

Fra den 6.-9. time langfredag kommer et veldig mørke over Jerusalem. Det er et stummende mørke på Golgata. Når Jesus selv tidligere hadde talt om fortapelsen, hadde han kalt det «mørket utenfor». Nå er det Jesus selv som opplever dette mørke, og han roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.»

Nå skjer det som profeten Jesaja forkynte: «Straffen ble lagt på han, for at vi skulle ha fred.» Den gode, rene og hellige Gud holder en rettferdig dom over all synd og ondskap, og han lar vreden og dommen ramme sin egen sønn. I Jesu død, når soningen er fullført, når frelsen er fullbrakt, revner forhenget i templet og adgangen inn til Gud Faders herlighet er åpen.

Jeg tror vi best kan tale om livets to utganger i lys av Jesu store og herlige frelsesverk. Den dypeste synd som fører til at en selv må bære hele ansvaret i dommen, er vantroen mot dette.