Feber i menigheten

Er ikke et sykdomstegn som bør tas alvorlig og fremkalle bekymring. Tvert imot. Det er en normaltilstand som bør tilstrebes.

37–37,5 er den temperatur som vår kropp normalt bør ha. Men i Kristi legeme, som er Guds menighet, kalles middeltemperatur for lunkenhet. Det finnes mange krefter i oss og utenfor oss som vil lede oss dit. Det merker vi så altfor godt. Det er bekymringsfullt.

«Jeg vet om», sier Herren som ser, når Han taler til en menighet i Boken sin. Han vet om også i dag. Han ønsker ikke kulde og ikke middeltemperatur, men varme.

Når kulden og middeltemperaturen tar oss er vi preget av en tankegang som sier: «Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe.» Men vi vet ikke at vi er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken.

Jeg leste eller hørte noe som har festet seg i meg, det var omtrent slik: «Kan hende er ikke sekulariseringens makt over oss først og fremst det alt det vi eier og har, men det vi ikke gjør.

Kanskje handler det mindre om den materielle velstand som finnes og mer om bønnene som ikke bes, om biblene som ikke åpnes og den generelle neglisjeringen av bruken av nådemidlene i fellesskap.»

Om tabernaklets alter het Herrens forordning for brennofferet: «Ilden skal holdes brennende på alteret, den må ikke slokne. Hver morgen skal presten legge ny ved på ilden. En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne.» «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, å hvor jeg ønsker at den alt var tent.»

Det er en bønn av Jesus. Denne ilden kom over apostlene på pinsedag og gjorde alt nytt. Ilden i våre liv er en gave som bare Gud kan tenne. Og like fullt sier Paulus: «Vær brennende i ånden, tjen Herren!»

Hvordan kan vi bli varme i Guds menighet? Hvordan kan Guds ild brenne i oss og hos oss? Hvordan kan Guds rike og Hans rettferdighet være det som vi har være største glede i?

Det finnes det sikkert flere svar på. Og Guds varme i våre liv gir seg mange forskjellige utslag både hos den enkelte og i menigheten. Lovet være Herrens navn for det!

Men vi behøver å bli oss bevisste på vår egen fattigdom og hjelpeløshet uten det nære forholdet til Jesus Kristus. Hver for oss. Og i fellesskap. Men enda mer må Herren åpne oss for å se rikdommen hos Ham som alltid kan gjøre oss varme.

Han som er rik nok for hver den som påkaller ham og som kan gjøre uendelig mye mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss.

Om Paulus heter det et sted at han «fikk stadig større kraft». Det er sant i dag også. Den som venter på Herren får ny kraft, lover Ordet. Å vente på Herren betyr ikke passivitet. Det betyr å vende seg mot Ham. Alene og i fellesskap.

Å komme sammen for å be i Jesu navn, «å holde urokkelig fast ved bønnene» slik de første kristne var brennende opptatt av, for vår lille forsamling, for Guds ene menighet, vårt tettsted, familier og byen og dens ledere og for oss selv – er en stor styrke og en nødvendighet hvis ilden alltid skal brenne på hjertets alter.

Bønnen minner oss om vår hjelpeløshet og fattigdom. Men den er enda mer Herrens invitasjon til å komme og få ny kraft og se mer av at Hans vilje skjer. For det finnes belønning for den som søker Ham. Ingen går tomhendte bort som daglig legger seg selv frem som et offer til Guds behag.

Og når varmen og kraften kommer, kommer initiativene og tusen gode ting hos dem som med større glede enn før går i ferdiglagde gjerninger. Måtte det skje i Norges mange menigheter i 2017.