Etter en begravelse

«Helliggjørelse» er jo et klassisk uttrykk for troens liv, livet i Jesu etterfølgelse. Selv om uttrykket neppe er blant ti på topp i dagens kristelige terminologi, er saken like fullt viktig. Mye forkynnelse forsøker å tale utfordrende og aktuelt om hva det er å leve som en kristen.

7. juli deltok jeg iAnfin Skaaheims begravelse. Det ble en sterk opp­levelse. Jeg har knapt hørt sterkere salmesang enn da over 600 mennesker – en fullsattAsker kirke – stemte i med «Deg være ære, Herre over dødens makt!».

Både i kirken og på minnesamværet ble det tegnet et troverdig bilde av en person som var rikt utrustet og betydde mye for svært mange. Det gjorde inntrykk å høre hvordan den travle misjonslederen også hadde tid til å være en varm og nærværende ektemann og far, og ikke minst bestefar.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De fleste minneordene løftet likevel fram ulike sider av Anfinn Skaaheims mangfoldige engasjement som teolog og kristen leder. Han var generalsekretær i tre misjonsorganisasjoner i sammenhengende 28 år, satt i et utall styrer og råd og skrev en rekke bøker.

Uten sammenligning var det forkynneren Anfin som fikk det sterkeste fokus. Det var på talerstolen han var på sitt beste. Engasjert og kunnskapsrik og samtidig enkelt og livsnært løftet han fram Bibelens budskap. Han ryddet i troens rom for folk, og gav ny frimodighet til liv og tjeneste – med Jesus som sentrum.

En grunnleggende tillit til Guds ord bar det hele. For min egen del har jeg kjent Anfin Skaaheim fra unge år, og hørt ham forkynne mange ganger. Jeg har nok plukket med meg ett og annet som har hatt innflytelse på min egen tjeneste som forkynner. Og jeg har tatt til meg innsikter som gav næring til troen.

Under Anfins sykdom og bortgang har jeg særlig tenkt på en bibeltime han holdt en gang på 80-tallet om «Helliggjørelsen». Bibeltimen ble holdt påIndremisjonsselskapets årlige arbeidermøte, og ble tatt opp på kassett. I årene etterpå lyttet jeg til den av og til når jeg kjørte bil alene (det begynner å bli lenge siden kassettenes tid!), og må tilstå at jeg nok «lånte» noen poenger til egen forkynnelse over samme emne.

«Helliggjørelse» er jo et klassisk uttrykk for troens liv, livet i Jesu etterfølgelse. Selv om uttrykket neppe er blant ti på topp i dagens kristelige terminologi, er saken like fullt viktig. Mye forkynnelse for­søker å tale utfordrende og aktuelt om hva det er å leve som en kristen.

I klassisk luthersk teologi har en vært nøye med å skille mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Rettferdiggjørelse er Jesu gjerningfor oss, Han som sonet vår skyld og gjør oss rettferdige for Gud. Helliggjørelsen er Jesu gjerningi oss, han som – med søndagsskolens språk – bor i hjertet vårt og virker gjennom oss i våre liv.

Å blande sammen rettferdiggjørelse og helliggjørelse var en alvorlig sak. Det tok bort frelsesvissheten og lot liv og gjerninger bli eget bidrag til frelsen, i stedet for en tjeneste for vår neste.

I nevnte bibeltime rydder Anfin Skaaheim godt opp i disse tingene, og bruker Paulus’ ord i Kolosserbrevets første kapitel til å beskrive kristenlivet som et liv hvor Den Hellige Ånd gir visdom og innsikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da får vi kunnskap om Guds vilje, og får styrke og kraft «av den kraft som han i sin herlighet eier» (Kol 1,9-11). Og når Anfin skal gi to eksempler på hva åndelig innsikt og Guds kraft leder til, følger han apostelen og løfter framutholdenhet og tålmodighet. Ikke alltid blant de mest etterspurte av Åndens gaver, men – som Anfin sa det: kanskje det vi trenger mest!

Som sagt, jeg bekjenner at jeg uspurt har brukt noen momenter herfra i egen forkynnelse, og utelukker ikke at det kan skje igjen. Og jeg tror Anfin ville sagt: Helt i orden!