Troverdige liv

Nå har det snart gått 30 år, og vi hører ikke så mye om teltmakertjeneste lenger.

I 1978 var det 38 land som hadde strenge restriksjoner for å drive misjonsarbeid. I dag har det økt til over 70 land, hvor en ikke kan reise som misjonær. Hvordan skal vi nå inn i disse områdene?

Da jeg gikk på misjonsskolen, på begynnelsen av 90-tallet, var teltmakertjeneste en ny og spennende tjeneste. Mange mente det var svaret på hvordan en kunne arbeide i land med restriksjoner.

I 1979 gav J. Cristy Wilson ut boken «Today’s Tentmaking», hvor han satte teltmakertjeneste på kartet.

Knud Jørgensen ogBerit Helgøy Kloster gav i 1991 ut Credoheftet «Vitner i arbeid og fritid» hvor dette ble satt inn i en norsk kontekst. Mange av de tradisjonelle misjonsorganisasjonene i Norge var opptatt av teltmakertanken, og det ble etablert arbeid i flere land som hadde restriksjoner for tradisjonell misjon.

Nå har det snart gått 30 år, og vi hører ikke så mye om teltmakertjeneste lenger. Hva skjedde, og hvorfor ble det slik?

Denne korte artikkelen er ingen analyse av spørsmålet, men jeg ønsker å peke på noen momenter. De tradisjonelle organisasjonene har opplevd at det er vanskelig å få klassiske teltmakere til å passe inn i den ordinære strukturen.

Teltmakertenkningen krever ofte mer fleksibilitet med tanke på økonomiske løsninger, og i den grad teltmakeren mottar økonomisk støtte, må dette skjules. Informasjonsstrukturen blir også utfordret og det vil være en del informasjon som ikke kan formidles videre til misjonsfolket som bærer arbeidet.

Et annet moment er knyttet til misjonsstrategi og hvordan en organisasjon har behov for å styre et arbeid i henhold til en strategi. Dersom teltmakerne er helt økonomisk uavhengige og ikke kan knyttes tett til organisasjonen, har det vist seg vanskeligere for organisasjonene å få til et strategisk arbeid. Noen organisasjoner har løst dette ved at de har valgt å si at de følger teltmakerne.

Tent AS eren organisasjon som har teltmakere som sin hovedvisjon, og de har langt på vei valgt den strategien. Globalt ser en at det for eksempel er mange filippinske hushjelper som ser på seg selv som teltmakere i land med sterke restriksjoner. De er ikke knyttet til noen organisasjon, men er kristne i hverdagen hvor de bor.

Andre organisasjoner har valgt en kombinasjon hvor teltmakeren mottar økonomisk støtte, men bruker sin profesjonelle utdanning til å skaffe seg arbeid og visum i et land med restriksjoner.

Dette er en modell som fungerer mange plasser i verden, men den har også noen omkostninger. En stor utfordring med denne modellen er at ikke all informasjon kan være åpen.

Thomas Hale III, som selv var teltmaker i Sentral Asia i nesten tjue år, har skrevet boken «Authentic lives» hvor han problematiserer det at teltmakere ikke kan leve helt åpent. Han påpeker at «å skjule informasjon kan være helt nødvendig i noen situasjoner, men det har alltid en kostnad».

Hayle problematiserer det at mange teltmakere har en skjult identitet ved at de ikke kan si helt åpent hvem de er fordi dette vil skape problemer overfor lokale myndigheter.

Denne problemstillingen er ikke ukjent, og alle som har arbeidet som teltmakere kan kjenne seg igjen i den spenningen som Hayle påpeker.

Noen har beskrevet dette som en dobbel identitet hvor en er både lege og kristen som er sendt til denne verden. Utfordringen er om en kan være åpen om begge deler.

Selv var jeg teltmaker i Asia i flere år og kunne kjenne på denne spenningen, men opplevde likevel at jeg kunne være åpen om min tro og skjulte ikke at jeg var kristen.

Selv om det er utfordringer med teltmakertenkningen har jeg fortsatt tro på at dersom mennesker kan leve troverdige liv, vil de være lys og salt for å nå inn i områder som ikke er nådd med evangeliet.

I Bibelen er både Daniel og Josef gode eksempel på personer som levde troverdige liv i de situasjonene hvor de var satt til å tjene. Oppdraget er ikke fullført.