Liberal teologi – selve problemet eller frukten av problemet?

Jesus er sjef, ikke jeg. Det påvirker ikke bare mine meninger, min teologi, det påvirker også mitt liv.

Den norske kirke er ikke alene om å innføre mer og mer liberal teologi. I det meste av Europa, og den vestlige verden generelt, gjør kirker det samme. Vi er mange som opplever det som smertefullt. Vi er også kontinentet med flest kirkebygg og prester, men kanskje med færrest etterfølgere av Jesus.

Samtidig – det er håp. Det er ikke første gang Guds folk er på bærtur. Spørsmålet er dette: Hva er det underliggende problemet, og hvordan tar vi det med roten?

Alan Hirsch, misjonærog missiologisk leder og tenker fra Sør-Afrika, skrev for noen år siden boken «The Forgotten Ways». Gjennom lengre tid hadde han stilt seg spørsmålet; hva er det som kjennetegner den første kristne kirken, den kinesiske kirken, og andre lignende ekspansive bevegelser.

Han satt igjen med fem kjennetegn. Men mest av alt satt han igjen med at disse bevegelsene ble preget av en enkel, men kraftfull bekjennelse. Så – hva er det vi i Europa/Vesten har glemt?

Et av kjennetegnene Hirsch fant handler om organisering – en kirke som ikke blir kontrollert/lammet av et sentralt ledd. Et annet punkt handler om å forløse gaven og funksjonen apostel (av Hirsch tydelig definert vekk fra den autoritære ledertypen som noen forbinder dette med).

I den vestlige kirken har apostelen på en måte ikke vært nødvendig de siste århundrene, i stedet har mennesker med en slik utrustning blitt ledet ut på misjonsmarken. Nå er misjonsmarken her.

Et tredje punkt er kristne som lever inkarnert i samfunnet, likefullt dypt rotfestet i Jesus. I verden, men ikke av verden, sier vi. Fjerde funn: Fellesskap som ikke bare er koselige, men som er dypt avhengig av hverandre fordi de er sendt på oppdrag sammen.

Det femte er at de eksplosive vekkelsene verden har sett/ser kjennetegnes av disippelskap, og det leder inn på det som Hirsch ser som nøkkelen. Bekjennelsen som preger disse bevegelsene: Jesus er Herre.

Jesus er sjef, ikke jeg. Det påvirker ikke bare mine meninger, min teologi, det påvirker også mitt liv. Det påvirker ikke bare hvordan jeg tenker og lever når det gjelder samliv, det påvirker også hvordan jeg forholder meg til penger og materielle goder.

Hvordan jeg forholder meg til mennesker, de jeg liker og ikke liker. Forholder meg til hvile og arbeid. Kort sagt, hvordan jeg forholder meg til alt det Jesus har befalt meg. Og hvem lærer meg å leve det ut i praksis?

For det er jo det Jesus snakker om når han ber oss gjøre disipler i Matt 28. Lede mennesker til nytt liv i Ham (dåp), og så lære dem å gjøre alt det han har befalt oss. Lære mennesker å leve med ham som Herre. Jesus gjorde det veldig praktisk.

Levde veldig tett på sine disipler. Snakket med dem om hvorfor de tok valgene de gjorde. Underviste dem. Levde et liv de kunne etterfølge. Slik gjør man disipler. Gjør vi det? Eller har vi glemt det?

Jeg hadde den store gleden at jeg ikke lenge etter at jeg oppdaget Jesus fikk flytte inn i et studentkollektiv med en håndfull andre kristne. Der lærte jeg å be. Komme til Jesus med det som var vanskelig, med nederlag og smerter, synd og bekymringer.

Jeg lærte at livet med Jesus som Herre var hverken kjedelig eller uten frihet. Det var det som var frihet – livet jeg var skapt til å leve. Jeg levde så tett på noen som hadde gått foran meg at jeg ble disippelgjort.

Det har slått meg den siste tiden: Gjør jeg det samme selv? Eller bruker jeg mest krefter på å arrangere møter og aktiviteter? Aktivitetene er ikke på noen som helst måte feil. Men lever jeg så tett på mennesker at de lærer av det de hører og ser?

Lærer jeg selv av noen? Hvem stiller meg spørsmålene som hjelper meg til å ta de enkle, ukompliserte, men likevel ofte tøffe valgene? Det fins bøttevis av nåde i vandringen, men vandrer vi?

Jeg tror at den teologiske og åndelige krisen vi opplever i Europas og Vestens kirker i dag grunner i at vi, samlet sett, sakte men sikkert har sluttet å ta disse, ofte små og hverdagslige, stegene Jesus ber oss ta. Det fine er at det er håp. Ikke først og fremst gjennom å endre strukturer eller kjempe for teologiske dogmer (som er viktig).

Det begynner først og fremst, og jeg kjenner det utfordrer meg selv når jeg skriver, med deg og meg. At jeg tar stegene. Får hjelpen og støtten jeg trenger for å ta dem. Og at jeg lærer andre å ta dem.

Jesus er Herre. Det vil jeg både tro og leve.