NORMISJON: Vi er faktisk så mange som vil si at vi tilhører Normisjon, at om vi alle gav tiende ville det ikke være noe problem å hverken opprettholde eller doble det lønnede arbeidet i både Norge og andre land, skriver Kristian Lande.  Foto: Håvard Lied

Hva nå, Normisjon og norsk misjon generelt?

torsdag 29. november 2018

Kristenliv

Hva ville en indisk kristen sagt om situasjonen i norske misjonsorganisasjoner?

Hva ville en brasiliansk kristen sagt? Kenyansk? Iransk? Det har vært skrevet mye om økonomi og misjonsorganisasjoner, spesielt Normisjon, denne høsten.

Globalt Perspektiv heter denne spalten, og det undrer meg; hva er et globalt perspektiv på situasjonen vår? Hvordan ser de som en gang var misjonsmarken på situasjonen hos dem som en gang sendte?

Nå er jeg hverken kenyaner eller brasilianer, men om vi nå løfter blikket vårt og prøver å se oss selv utenfra, hva ser vi? Det ene vi kan se er at Norge og Europa, i motsetning til resten av verden, er det stedet i verden der evangeliet har gått tilbake de siste tiårene.

Det er langt færre kristne i Norge i dag enn det var da jeg ble født. Det er også langt færre som er bevisst på at det å være kristen innebærer et kall til misjon. Sett i det store perspektivet er det naturlig at misjonsaktiviteten går ned.

Kan det da hende at nedgangen skyldes mer den åndelige nedgangen i Norge, enn dårlig forvaltning av ledere?

Det andre vi kan se er at norske kristne har mer penger å rutte med enn de aller fleste andre kristne. Økonomien er rett og slett ikke det som hindrer oss i å gjøre misjon. Å hevde noe annet ville være særdeles lite logisk.

Til tross for at vi har blitt færre, har vi fremdeles et stort økonomisk potensial til å gjøre mye. Det er enkelt og greit ikke tykkelsen på lommeboka som hindrer oss.

Ta Normisjon: Vi er faktisk så mange som vil si at vi tilhører Normisjon, at om vi alle gav tiende ville det ikke være noe problem å hverken opprettholde eller doble det lønnede arbeidet i både Norge og andre land. I tillegg kunne vi velsignet andre organisasjoner og arbeid med stor raushet.

Jeg hører også kristne fra andre deler av verden stille seg undrende til den teologiske utviklingen i Europa. Gud er på et vis blitt mindre. Det vil si, Gud er ikke blitt mindre, men kanskje heller vår tillit til ham. Vi kan dra frem teologiske standpunkt, men kanskje er det enda mer tilliten til ham i de små tingene i livet som er aller mest utfordret blant oss?

Sett med indiske, ecuadorianske, kenyanske og iranske øyne, kan det hende at en kunne beskrevet Norges og Europas kirke og misjonsbevegelse litt som dette: Dere gav oss evangeliet. Dere gav oss et forbilde. Nå er dere skadeskutt.

Dere er færre. Og deres åndelige helse er ikke den beste. Vi ber for dere. Og vi er beredt, ja allerede i gang, med å bringe evangeliet tilbake til dere. Og vi vil prøve å være forbilder for dere.

En gang i blant lurer jeg på om det, sett i det store perspektivet, er noe bra ved at vårt internasjonale engasjement bremses. For hva er det vi gir videre? Hva er det vi multipliserer? Hva slags forbilder gir vi?

Munnen taler det hjertet er fullt av, sa Jesus. Hva formidler vi når vi gjør misjonsarbeid i andre deler av verden? Evangeliet? Materialisme? En blanding?

Vår økonomiske tilstand vitner i alle fall om at vi som norsk kristenfolk, selvsagt med variasjoner mellom både enkeltmennesker og organisasjoner, er ganske så preget av mammon. Det bibelske budskapet når frukten er dårlig? Problemet ligger i rota, i hjertet.

I Johannes 15 snakker Jesus om å beskjære vintreet. Han snakker om å bli i ham, for så å bære frukt. Jeg kjenner mange enkeltmennesker som har tatt dette på alvor, tatt en periode borte fra aktiv tjeneste, for så å komme tilbake og kunne bære mer frukt.

Hva ville skjedd om en organisasjon som Normisjon tok et så drastisk valg som å si at vi som bevegelse tar et halvt års sabbatsperiode? Kutter ut aktivitetene. Kaller hjem misjonærene våre. Har ingen gudstjenester. Ingen leirer. Ingen møteaksjoner.

Vi møtes i hjemmene for å be sammen, for å lytte til hva vår Gud har å si, ikke noe annet. 
Og så møtes vi alle sammen etter et halvt år. Hadde det endret hjertet vårt? Hadde det ført til nytt liv, nye spirer? Og med det mer frukt? Eller kanskje skulle vi lyst ut en organisasjonsvid faste?

Israelsfolket gjorde det noen ganger, når de innså at de var på bærtur. De kledde seg i striesekker også, og helte aske over hodet. Jeg er litt mer usikker på om vi skal følge dem helt bokstavelig akkurat i det. Men hvorfor gjorde de det? Hadde det noe med å ta vekk alt glitteret, alt det materielle?

Jeg tror ikke vi skal slutte å gjøre misjon andre steder i verden, selv om vår åndelige helse ikke er på topp. Hverken enkeltmennesker, kirker eller misjonsorgansiasjoner kan vente med å gjøre noe til vi er perfekte.

Da ville vi aldri kommet i gang. I stedet får vi, av nåde - og det alene, lov til å være Guds medarbeider i hans store redningsplan. Så la oss ikke slutte, men la oss, på et eller annet hvis, stoppe opp litt. For det vi trenger mest av alt er hverken å gi skylden på gale prioriteringer, sette i gang omorganiseringer, eller legge nye strategier.

Det vi trenger, skal vi på ny se en vital misjonsbevegelse i og fra Norge, er en dyptgående omvendelse. Da kan vi sammen med indere, kenyanere, brasilianere og iranere fullføre misjonsoppdraget, like til Hedmark.