#metoo gjør oss klokere

Mange piler peker riktig vei for tiden. #metoo-kampanjen er blant disse.

Jeg er optimist. Jeg tror de fleste bekymringer ikke blir virkelighet, og jeg tror verden stadig går fremover. Tenk at jeg kan sitte i sofaen hjemme, låse ytterdøren, sjekke værmeldingen og bestille varmt brød levert på døren, uten annet enn å løfte en finger på telefonen. Denne julen fikk jeg sågar felleski, så nå er selv skismøring et tilbakelagt problem.

I det større bildet har det sannsynlig aldri noen gang, noe sted, vært bedre å være menneske enn i Norge i 2018. Unge mennesker kommer tidligere i gang med utdannelse, drikker mindre alkohol, debuterer senere seksuelt og gjør i det hele tatt mindre opprør enn før. Legger du til at andelen unge som regner seg som personlig kristne er i klar vekst, ja, da blir bildet ganske lyst.

Så er selvfølgelig ikke alt bra. En av de store smertene i vår tid har kommet til syne gjennom #metoo-kampanjen. Overgrep, krenkelser og misbruk av makt er avdekket i et sjokkerende omfang.

Sannsynligvis ikke fordi dette er nye problemer, heller fordi vi som samfunn nå har satt foten ned og ikke lenger vil eller kan ignorere at det skjer. Og nettopp det gjør #metoo-kampanjen til et konstruktivt og viktig bidrag til samfunnsutviklingen. Det foregår rett og slett en slags kollektiv moralsk oppreisning jeg tror er sunn for oss.

Så har jeg også merket meg med interesse at få av de avslørte forholdene kategoriseres som kriminelle. I stedet snakker man om tillitsbrudd, sviktende dømmekraft og dårlig oppførsel. Med påfølgende fordømmelse, utestengelse og nitid granskning etter feil i prosessen. Her har jeg tenkt på at kristen teologi, med sin erfaring av å løfte frem etiske idealer blant høyst feilbarlige mennesker, kanskje kan ha noe godt å tilføre.

La oss kort ta tre sentrale begreper; synd, omvendelse og nåde.

Bibelen er tydelig på at handlinger vi gjør kan være syndige, om de så skulle være aldri så lovlige. Gud har skapt hvert eneste menneske i sitt bilde. Om vi krenker et medmenneske på den måten som er avslørt de siste ukene, er det et klart brudd med Bibelens vakre budskap om seksualitet gitt innenfor rammen av forpliktende, trofast kjærlighet. Det er altså synd.

Og Bibelen lærer oss at synden ikke bare oppstår i et tomrom. Den kommer som en konsekvens av begjær, og begjæret har vi alle i oss. I denne sammenheng er det likevel nærliggende å mistenke at konsumet av alkohol og pornografi ganske sikkert har gjort oss som samfunn mer sårbare for denne typen krenkelser.

Så vil kristen tro hevde at synd behøver bekjennelse. En reell innsikt i det gale man har gjort. Ikke en sånn «beklager hvis du ble såret»-unnskyldning. Dette kaller vi ofte en omvendelse; forståelsen av at jeg har levd livet mitt i en retning. Nå vil jeg snu meg og gå en annen vei.

Samtidig stopper ikke kristen tro der. For en sann kristen er nemlig ingen fariseer som kaster stein på andre, uten innsikt i sin egen synd. Tvert imot. En kristen vet nok om sine egne feil til å vite at enhver synd kunne vært mitt eget nederlag. At som alle andre er jeg selv en synder, helt og fullstendig avhengig av Guds nåde.

Det gjør at selv om vår sympati alltid og uten forbehold skal være hos ofre for urett, så skal vi ikke frata en synder hans eller hennes menneskelighet. Og da kommer vi til den provoserende tilgivelsen. Kristen tro vil si at på den andre siden av sann innsikt i synd ligger tilgivelse og nåde.

Tillit må selvsagt bygges opp igjen, og det vil ikke alltid være mulig. Tvert imot vil det, av hensyn til ofrene, i en del tilfeller være dører, settinger og rom som må forbli stengt. Men tilgivelse vil alltid være mulig. Selv for politikere, skuespillere og kristne ledere som har sviktet så grovt.

Jeg tror altså verden går fremover. Jeg tror #metoo gjør oss klokere, og jeg tror vi med større frimodighet kan snakke om synd, omvendelse, nåde og et liv der vi strekker oss mot å ligne Jesus mer og mer.