Presten som tråkket på bildet av Jesus

Vi tror på en Gud, som helt annerledes enn alle andre gudebilder og fortellinger, selv tapte. Selv ble tråkket ned. Ja, som selv døde for oss. 

En historie som ble sittende i meg fra boken «Gåten Jesus» av Notto Thelle er fra Japan på 1600-tallet. Under en storstilt forfølgelse mot kristne la myndighetene en plan for å avsløre de skjulte kristne.

Alle mistenkte ble tvunget til å tråkke på et bronserelieff av Jesus på korset. Denne testen avslørte umiddelbart en del kristne som ikke kunne få seg til å tråkke.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samtidig var det også en del som trodde på Jesus, men som likevel tråkket. De måtte leve videre, ikke bare som en forfulgt minoritet, men til og med som de som sviktet sin frelser.

En som fikk et spesielt grusomt valg var den katolske presten, pater Rodrigues: Tråkk, og de mange fengslede kristne blir frigitt, eller la være, og dine søken i troen vil bli sendt til tortur og død.

De var smarte, disse japanske myndighetene, de ville knekke lederen for kirken og på den måten vise at den kristne troen var svak.

Presten gav etter og løftet foten. Men så forteller han at han følte en butt, tung smerte. Dette var ikke bare en formalitet. Han skulle tråkke på det vakreste i livet. Det helligste og reneste av alt. Det gjorde vondt i foten!

Så beskriver presten at i det øyeblikk han skulle tråkke, da var det som om mannen på bronseplaten vendte seg mot ham og sa:

«Du må gjerne tråkke! Jeg kjenner aller best smerten i foten din. Tråkk! Jeg ble født til denne verden for å bli tråkket på av dere. Jeg bar korset for å dele deres smerte.» 

Da presten satte foten på Kristi ansikt i tråkkebildet, grydde det av dag. Og i det fjerne gol en hane, skriver Thelle.

Mon tro om ikke presten den morgenen lærte noe viktig. Det er ikke vårt mot, våre prestasjoner og seire som dypest sett bærer oss. Vi tror på en Gud, som helt annerledes enn alle andre gudebilder og fortellinger, selv tapte. Selv ble tråkket ned. Ja, som selv døde for oss. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Evangeliet er jo dette: Jesus levde det livet vi skulle levd. Og Jesus døde den døden vi fortjente å dø. Presten var ikke en kristen fordi han selv ikke sviktet, men fordi Jesus ikke sviktet da det var han som stod foran døden selv.

Fordi dette er det bankende hjerte i kristen tro kan vi til og med tenke denne utfordrende tanke: Disse kristne som levde videre i skammen over sitt svik; er ikke de blant disse «aller minste» som Jesus alltid prioriterte?

Vi har kanskje ikke stått ovenfor et valg om å fornekte Jesus eller dø. Men vi kan alle ha feiget ut i en kantine, i en diskusjon eller over et kafébord. Vi har tusen måter vi kan svikte våre idealer på.

Men det uendelig håpefulle er at det aldri skal behøve å stjele vår frimodighet, for som Paulus skrev til sin unge ivrige etterfølger Timoteus: «Er vi troløse, så er han trofast»

Forfatteren av Hebreerbrevet i det Nye testamentet sa det sånn: 

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb 4,15)