Syndsforlatelse og fornyelse

Ifølge Dag Øivind Østereng hadde Luther berettigede anliggender i læren om frelsen. Reformatoren ble likevel avvist av kirken fordi han var ensidig.

For ifølge romersk-katolsk teologi er ikke rettferdiggjørelsen bare det at Gud med ett erklærer en urettferdig for rettferdig, men også «en prosess» (Fra Luther til Peter, 2017).

Nå utelukker det romersk-katolske synet det lutherske, for er rettferdiggjørelsen en prosess, kan den ikke være en engangshandling.

Den lutherske forståelsen med «samtidig synder og rettferdig» er «veldig vanskelig å forene med katolsk tenkning», sa daværende kardinal Ratzinger, for domsakten endrer ikke at vi er syndere (Bernt Oftestad, «Det klareste evangelium» – troen, nåden og frelsen: Katolske perspektiver på reformasjonen, foredrag 11.10.17, http://www.katolsk.no/nyheter/2017/10/katolsk-grovbrod-det-klareste-evangelium).

Jeg skal reflektere over rettferdiggjørelsen på bakgrunn av spenningen mellom våre to kirker. For lutheranere innebærer det andre synet at frelsen blir usikker inntil det evige målet er nådd. Det motsatte synet omtaler Østereng på sin side som å ta frelsen som «en besittelse».

Syndstilgivelsen fremstilles for det første ikke som en prosess i Bibelen, men som momentant møte med Gud. Da profeten Natan konfronterte David med synd, innså David dette med en gang, hvorpå Natan straks erklærte at Herren hadde tatt synden bort (2Sam. 12,13f).

En gjennomgang av Det nye testamente viser at syndene erklæres brått tatt bort ut fra Jesu autoritet til å tilgi. Jesus sammenligner med syndstilgivelsen mennesker imellom (Matt. 6,12ff). Motsetningen til syndsforlatelsen er fordømmelsen.

«Heller ikke jeg fordømmer deg», sier Jesus til kvinnen som ble grepet i hor. «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av» (Joh. 8,11). Og Paulus fastslår at det ikke noen «fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom. 8,1).

Ikke desto mindre innleder Gud en prosess med den han har rettferdiggjort. Det var på reformasjonstiden ikke uenighet om at gode gjerninger har plass i livet som kristen. De lutherske behandlet dette i en egen artikkel (IV «Om den nye lydighet») i bekjennelsen som ble lagt fram på riksdagen i Augsburg i juni 1530.

Og den romersk-katolske Gjendrivelsen av dette skriftet hadde ingen innvendinger mot det denne artikkelen sier om at «troen bør bære gode frukter» og at de kristne «må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud».

Og lutheranernes svar på Gjendrivelsen, Forsvarsskriftet eller Apologien uttrykker enda mer utførlig at kjærligheten og gjerningene «med nødvendighet» følger troen (art. IV).

Vi ser det samme i de påfølgende lutherske bekjennelsesskriftene, for «etter at mennesket er blitt rettferdiggjort ved troen, er en sann, levende tro «virksom ved kjærlighet», og «denne tro er aldri alene, men alltid sammen med kjærlighet og håp» (Konkordieformelen fra 1577, art. III).

Troen er aldri alene, det er et gammelt luthersk arvestykke. Og at luthersk teologi ikke er «ensidig», mener jeg for eksempel Konkordieformelen art. IV viser når den presiserer forholdet mellom troen og gjerningene: Gjerningene er frukter av troen, og bare en tro som har slike frukter, er ekte. Men det er troen – uten dens frukter vi blir rettferdiggjort ved.

Hva med Jak. 2,24: «Dere ser altså at mennesket kjennes rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro»? Mot Den augsburgske bekjennelsens lære om rettferdiggjørelsen refererer Gjendrivelsen til Jak. 2,24 og andre vers i dette kapitlet som taler om nødvendigheten av gjerninger i frelsen.

Jakob talte her imidlertid om tro i betydningen kunnskap (vers 15). Og så gir han en beskrivelse av hvordan den levende troen ser ut hos dem som allerede er rettferdiggjort (vers 23); han drøfter ikke hvordan mennesket blir rettferdiggjort, det som var Paulus’ livstema. Slik svarer også Apologien IV på den romersk-katolske innvendingen i Gjendrivelsen.

Står katolikker og lutheranere sammen om rettferdiggjørelseslæren? Den romersk-katolske kirkes katekisme fra 1992 siterer Tridentinerkonsilets dekret om rettferdiggjørelsen fra 1547: «Rettferdiggjørelse innebærer altså syndenes forlatelse, helliggjørelse og fornyelse av det indre menneske.»

Kjærligheten som ifølge den lutherske reformasjonen er det troende menneskets respons på rettferdiggjørelsen, blir etter den romersk-katolske forståelsen en integrert del av den.

Uforskyldtheten gjelder i romersk-katolsk teologi først og fremst begynnelsen av frelsesprosessen. Den første nåden er en «hjelp som Gud gir oss til å besvare Hans kall» (Den katolske kirkes katekisme, 1992). «Man så ikke på dette frie ja som særlig fortjenestefullt» skriver Oftestad, «men som Gud trengte, og som mennesket var istand til å yte».

Generelt bruker Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen mellom Den romersk-katolske kirke og Det lutherske verdensforbund fra 1999 formuleringer som er åpne i begge de retninger jeg nå har skissert og forestiller seg dermed en enhet det ikke er grunnlag for.

Den lutherske «fortellingen» om rettferdiggjørelsen. En av Gud påbegynt prosess skal fullendes, jeg kaller dette den romersk-katolske «fortellingen» om rettferdiggjørelsen. Gud har gitt alt han har skapt et formål som skal realiseres, sier Oftestad, med nåde ved skapelsen som start. Syndefallet innebærer en hindring på veien, men her gir Gud mennesket ny nåde.

«Vi vet at hver den som er født av Gud, ikke synder» (1.Joh. 5,18). At den troende ikke synder, var et viktig punkt for reformatorene (Apol. IV). Kjærligheten er dette nye menneske i utfoldelse som ikke vil ha vederlag etter som den «ikke søker sitt eget» (1.Kor. 13, 5).

Etter luthersk syn, altså ikke én, påbegynt prosess som skal fullendes; Gud handler snarere på to måter, med henholdsvis det gamle og det nye menneske (Rom. 6). Derfor kan ikke det som en gang ble skapt og falt i synd realisere seg mer og mer, men er helt fordervet og skal dø. Gud hjelper ikke mennesket til å rettferdiggjøre seg selv.

Det nye mennesket tilregnes ikke det gamle menneskets synder (Apol. IV). Syndstilgivelsen innebærer at mennesket forsikres om at det er løst fra det gamle mennesket som stadig plager det. Å ta frelsen som en besittelse ville være å tilskrive seg frelsen uavhengig av dette tilsagnet.

Rettferdiggjørelsen er som dåpen momentan og uten menneskelig medvirkning. Gud trenger ikke tid, men det gjør vi, derfor er Gud «langmodig» med mennesker (se f.eks. Jes. 48,9). Fra hans side er saken klar, men inntil synd bortfaller ved forløsningen av skaperverket (Rom. 8,18–23), trenger vi stadig å høre tilsagnet om alle våre synders nådige forlatelse.