Svar til Jon Kvalbein

Hvis noen tenker at uttrykket «forutsette Guds eksistens» er entydig og klart, så er det bare fordi det er tolkninger og debatter de ikke er klar over.

Jeg har ikke kommentert Jon Kvalbeins innlegg tidligere, for jeg oppfattet det som at han stilte spørsmål til MFs rektor og ikke til meg. Da han stilte spørsmål til meg, svarte jeg med en gang. Men jeg må innrømme at jeg nølte med å svare.

Grunnen er at dette er en debatt som er lite egnet for korte avisinnlegg, og hovedgrunnen til det er at hva det betyr «å forutsette Guds eksistens» kan bety forskjellige ting i forskjellige sammenhenger, og dermed fryktet jeg at et innlegg bare ville føre til misforståelser.

Siden jeg allerede hadde diskutert temaet litt på nett, hadde jeg sett at det førte til masse misforståelse.

Det jeg fryktet slo til for fullt, og her er noen eksempler: Kvalbein sier at jeg ikke viderefører fire punkter fra mitt første innlegg, men det er bare fordi jeg fokuserte på noe annet. Jeg mener fortsatt det som uttrykkes i de fire punktene Kvalbein refererer.

Men de kan altså forstås på forskjellige måter, så jeg er enig eller uenig avhengig av hvilken tolkning man legger til grunn. I et kort avisinnlegg er det ikke plass til å forklare alle nyansene, så jeg henviste bare til en annen teolog som har gjort det, nemlig Wolfhart Pannenberg, slik at den som ville kunne se i detalj hva jeg mener.

Kvalbein sier at jeg nå bare fremstiller min posisjon som ledd i en apologetisk metode, men jeg mener det gjelder generelt, og brukte apologetikk bare som et eksempel blant flere. Kvalbein sier følgende om meg ved delvis å sitere meg: «Han ønsker en «rasjonell diskusjon» med ateister der begge parter «bare holder fram udiskutable forutsetninger».

Dette er det motsatte av hva jeg sa i mitt innlegg. Der sa jeg følgende om min tilnærming: «Med en slik tilnærming går det faktisk an å diskutere kristen tro rasjonelt med ateister eller folk fra andre religioner, noe som er umulig hvis partene i en diskusjon bare holder frem udiskutable forutsetninger.»

Kvalbein sier jeg ønsker meg en debatt der partene bare holder frem udiskutable forutsetninger, men jeg sier faktisk at det er umulig å ha en fornuftig debatt hvis partene bare holder frem udiskutable forutsetninger. Det som trengs er at folk er villige til å diskutere sine forutsetninger, altså holder frem diskutable forutsetninger, og ikke udiskutable.

Dette er noen eksempler på hvorfor jeg nølte med å skrive første innlegg, og jeg nøler med å sende inn dette svaret også, fordi jeg er redd for at det blir misforstått. Hvis noen tenker at uttrykket «forutsette Guds eksistens» er entydig og klart, så er det bare fordi det er tolkninger og debatter de ikke er klar over.

For å oppklare litt forsøkte jeg å introdusere et hovedskille mellom å forutsette noe som man er villig til å diskutere sannhetsgehalten i eller å forutsette noe som man ikke er villig til å diskutere sannhetsgehalten i.

For jeg kan godt forutsette Guds eksistens eller en hvilken som helst kristen doktrine (som jeg jo også tror er sanne), i betydningen at jeg ikke argumenterer for det, men jeg må være åpen for at jeg kan ta feil og villig til å diskutere mine forutsetninger om noen stiller spørsmål ved dem, for at det skal bli godt teologisk eller vitenskapelig arbeid.

Kvalbein synes å være uenig, men den som er uenig bør formulere et alternativ: hva skal kristne gjøre når de er uenige om nattverd, dåp, forsoningslære, syn på frelse og fortapelse, bibelsyn, etikk, osv.? Skal de bare forutsette at de har rett uten å være villige til å diskutere det og uten å være åpne for å ta feil?

Hva skal man gjøre når man snakker med folk fra andre livssyn om Guds eksistens og kristendommens sannhet? Skal man si til den andre: «Det er udiskutabelt at jeg har rett, men du må være åpen og ydmyk for at du tar feil»?

Kvalbein sier at hvis vi skal demonstrere kristendommens sannhet på en troverdig måte må vi forutsette at dogmene er sanne, inkludert Guds eksistens. Også dette kan tolkes på ulike måter. Jeg er enig hvis det betyr at vi neppe vil overbevise noen om kristendommens sannhet ved å si at vi ikke aner om den er sann.

Men jeg er uenig hvis det betyr at vi ikke skal være villige til å diskutere våre forutsetninger. Andre tolkninger er også mulig, hvilket altså gjør at jeg kvier meg for å ta denne diskusjonen i et format hvor det er så sannsynlig at resultatet blir misforståelse.

For alt jeg vet, er Kvalbein og jeg enige i denne saken. Vi synes å være mest uenige når han sier at man ikke kan bekrefte eller avkrefte kristen tro ved hjelp av allmenne metoder, for jeg mener at man kan det, men det kommer an på hva man legger i «bekrefte», «avkrefte», og «allmenne metoder» (det vil ikke bli snakk om endelig bekreftelse eller avkreftelse som alle kan enes om).

Det er en viktig og interessant diskusjon, men jeg tenker at det rette format for en diskusjon om dette er i form av tidsskriftartikkel og ikke avisinnlegg.