Sannheten avgjøres ikke av antall tilhengere

Det har vært alle protestantiske kirkers faste overbevisning at pavedømmet ikke er en guddommelig, men en menneskelig ordning.

I sitt svarinnlegg 18. desember skriver Dag Øivind Østereng og Odd Bjarne Bruun at «Man må gjerne fortsette å angripe apostelen Peter og hans etterfølgere (paveembetet), men da må man vite at man angriper en guddommelig ordning innstiftet av Jesus selv (Matt 16,18-19).»

Dette utsagnet må vel sies å være kjernen i Østerengs og Bruuns tenkning og argumentasjon, samtidig som påstanden utgjør fundamentet for hele det romersk-katolske kirkesystemet.

Det har vært alle protestantiske kirkers faste overbevisning at pavedømmet ikke er en guddommelig, men en menneskelig ordning.

Rent historisk trer ikke pavedømmet frem før på 400-500-tallet. Dette skjer etter fremveksten av det såkalte «monarkiske episkopat» på 2-300-tallet, som ble etterfulgt av en maktkamp der biskopen i Roma krevet kirkelig overhøyhet.

Dette maktkravet fikk ikke gjennomslag før rundt år 450, og da primært i Vestkirken, - Østkirken hadde sterke forbehold, forbehold som ble til total avvisning etter skismaet mellom øst og vest i 1054.

I tidlig middelalder vokste pavedømmet frem på ruinene av Romerriket, og overtok i realiteten mye av Romas politisk-administrative og juridiske makt under folkevandringstidens kaos, noe som blant annet kommer til uttrykk i at paven overtar en sentral politisk tittel, «Pontifex Maximus».

En historisk viktig dato i denne utviklingen er når Karl den Store lar seg krone av pave Leo III i Roma år 800. Pavedømmet tilegnet seg etter hvert betydelig politisk makt, og den verdslige maktutøvelsen ble en vesentlig side ved pavens historiske rolle gjennom hele middelalderen.

Paven hadde sågar sin egen hær, førte kriger, hadde sin hemmelige etterretningstjeneste, fengsler, torturkamre, osv. Det er først Napoleon som med sine seire over blant annet pavestaten i 1797 frarøver pavedømmet det aller meste av politisk-verdslig makt.

Pavedømmets tap av politisk-verdslig makt er m.a.o. ikke noe som skjer av teologiske grunner («Mitt rike er ikke av denne verden …»), men i kraft av militære nederlag.

Tapet av politisk makt og høyhetskrav kompenseres så i 1870 gjennom at det første Vatikankonsil vedtar dogmet om pavens ufeilbarlighet (når han taler «ex cathedra»), et dogme som også har tilbakevirkende kraft idet det bekrefter og stadfester tidligere pavelige dekreter som var de på linje med Guds ord.

Ser en tilbake på pavedømmets historie, skal det godt gjøres å hevde at pavene har fulgt i apostelen Peters fotspor. Den maktbrynde og politiske maktspill som har kjennetegnet meget av dets historie, er dypt fremmed for han som «ble fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike» (2Kor 8,9).

Det har vært gode paver, bevares, og dårlige, men romerkirkens generelle maktkrav og teologiske insistering på at Skriften ikke er den eneste åpenbaringskilde gjør denne kirke til en teologisk snare.

Enhver politisk-verdslig organisasjon trenger en ideologisk overbygning. Tilsvarende søker pavedømmet å legitimere sine høyhetskrav teologisk. Høyhetskravene er nedfelt i de titler paven har: Han er Vicarius Christi, Kristi synlige stedfortreder på jorden, Successor Petri, Peters etterfølger, og Pontifex Maximus, den høyeste brobygger, og skal tiltales som «Deres Hellighet» (med tittelen «Hellige Far»).

Som gode katolikker begrunner Østereng og Bruun pavedømmet ved å henvise til Jesu løfte til Peter i Matt 16,18. Det kan være lærerikt å se nærmere på denne typen bibelbruk, som eksegetisk må sies å være temmelig tvilsom.

For det første er det viktig å forstå ordspillet Jesus gjør bruk av i Matt 16,18, et ordspill som kommer tydelig frem i NTs gresk: «Du er Peter (greskpetros, som er grammatisk hannkjønn), og på denne klippe (gr.petra, grammatisk hunkjønn) vil jeg bygge min kirke!»

At Jesus bruker hunkjønnsform når han taler om klippen som hans kirke skal bygges på, gjør det klart at han ikke kan ha Peters person i tanke. I stedet er det Peters bekjennelse (greskhomologia, som er grammatisk hunkjønn) som er klippen.

Det er bekjennelsen til og troen på Jesus som «Messias, den levende Guds Sønn» som er og forblir den kristne menighets grunnvoll. Å hevde at Jesus her sikter til Peters person, er dårlig eksegese.

For øvrig dokumenteres Peters skrøpelighet til fulle like etter bekjennelsen ved Cesarea Philippi når Jesus må si til ham: «- du har ikke sans for det som hører Gud til, bare for det som hører mennesker til!» (v. 23).

For det andre er det intet i Jesu ord her som antyder at det som kalles «Peters etterfølgere» skal ha en slik fundament-status. Dette er en innlesning i teksten diktert av behovet for legitimering. I stedet lærer NT at den kristne kirke er «bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2,20), det vil si Guds ord i Skriften.

For det tredje dokumenterer NT til fulle at Peter ikke var ufeilbarlig, - heller ikke etter Pinsedag. Rett nok får han lederskapet i Jerusalem-menigheten. Men i Antiokia må Paulus irettesette ham offentlig på grunn av at han ikke stod fast på evangeliets frihet (se Gal 2,11ff).

En kan godt se det slik at den lutherske reformasjon representerer en slik paulinsk irettesettelse av «Peters etterfølgere». Og når paven ikke – som Peter i Antiokia – vil ta til seg Paulus’ formaning, blir han i stedet en fiende av evangeliet.

For det fjerde gis der ikke den minste antydning i NT om at kirkens Herre og hode, Jesus Kristus, ønsker å ha en jordisk stedfortreder etter sin himmelfart. I stedet gir han løftet om Ånden (Joh 16,7).

Åndens nærvær i Kristi kirke er ikke knyttet til eller kvalifisert av pavens person (noe det heller ikke finnes noen hentydning til i NT), men til Guds Ord og dets rette forkynnelse. Og ved Ordet og Ånden oppholder og styrer Herren sin kirke inntil enden.

For det femte er det kirkelige hierarki med paven på toppen «den synlige kirke» i katolsk tenkning. Denne kirke har i dag ca 1,5 milliarder medlemmer/tilhengere. I sammenligning med dette blir de fleste protestantiske kirker – for ikke å si lutherske – temmelig puslete.

Men det tør være klart at sannheten ikke avgjøres av antall tilhengere eller kirkenes relative størrelse. Det ville i så fall være uttrykk for det som kalles «herlighetsteologi»; i det hele tatt er katolsk ekklesiologi herlighetsteologisk: Man finner tegnet på Guds nærvær i kirkens ytre storhet, fromhet, pomp og fremgang.

Mens motsatt lutherske kirkers litenhet og skrøpelighet ifølge denne tankegangen blir vitnesbyrd om at Gud neppe kan være tilstede.

Til sist: Når Paulus holder sin avskjedstale til de eldste i Efesos, sier han: «Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes Ord» (Apgj 20,32). Noen annen sikring har den kristne kirke ikke. Ingen menneskelige ordninger – ei heller pavedømmet – kan garantere kirken mot fall og forfall.

Derfor ser vi også at kirkehistorien er full av kjødelighet, vranglære og annen svikt. Men midt gjennom alt dette vet kirkens Herre å holde sin menighet oppe – tro mot sitt løfte: «Dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,18).