Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Respekt og toleranse

fredag 16. november 2018

Kristenliv

I evangeliene sier ikke Jesus noe konkret om homofile, men i lignelsen om den barmhjertige samaritan, legger han føringer for hvordan vi burde forholde oss til mennesker vi er dypt uenige med.

I 38 av 54 Afrikanske land blir homofile forfulgt i en eller annen form. Straffen er alt ifra døden til utvisning og fengsel. I Tanzania er det til og med straffbart å ikke angi homofile man kjenner. Gambia truet med halshugging, og gav homofile 24 timer på seg til å forlate landet.

Hatet og retorikken mot homofile i mange afrikanske land, ser ikke ut til å stå særlig tilbake ifra hatet nazistene i Tyskland fremmet mot sin egen jødiske befolkning, selv om det i handling ikke er kommet så langt, ennå.

Noen av disse landene har i årevis hatt en kraftig påvirkning fra misjonærer, både kristne og muslimske. Men brutaliteten homofile utsettes for er stort sett den samme enten det er en «kristen» eller en «muslimsk» president som styrer.

Raftoprisvinner, den ugandiske Frank Mugisha, forteller at i hans hjemland, er det de konservative kristne, som er pådrivere for dødsstraff for homofile. Han spør: «Hvorfor kan ikke konservative kristne og aktive homofile, respektere hverandre som mennesker, selv om man har ulikt syn på homofilt samliv?»

For ikke så lenge siden leste jeg en lang rekke kommentarer, i forbindelse med en artikkel i avisen Dagen, slike debatter dukker opp med jevne mellomrom og skaper ofte et stort engasjement. Forfatteren var tydelig konservativ og la fram mange bibelvers der det tydelig står at homofilt seksuelt samliv er synd. Han refererte både til Sodoma, loven og Paulus.

Reaksjonene var skarpe, sarkastiske og uforsonlige ifra både liberale og konservative. Det haglet med bibelvers fram og tilbake, og etter min mening kom det ikke noe godt ut av det, heller tvert imot. Det er tydelig at her blir mange mennesker stilt på et valg.

Skal man godta homofile, også kristne homofile, med åpne armer og uten reservasjon? Eller skal man være tro mot skriftens ord og hva den sier om menn som har omgang med menn? Det som for meg er mest påfallende, er at Jesus selv ikke nevner denne vanskelige problemstillingen med ett eneste ord.

Ikke en eneste gang blir en homofil konfrontert med Jesus, det kommer aldri en klok formaning fra Jesu egen munn, som med sin ufattelige visdom og godhet kunne lagt debatten død, en gang for alle.

Uenigheten mellom kristne i denne saken, er som konflikten mellom Israel og palestinerne, kompleks og tilsynelatende uløselig. Bortsett fra hos dem som blindt har valgt en side, og urokkelig avviser enhver innvending og et hvert argument, som løgn og kjetteri.

Den kunsten har jeg ikke lært meg ennå. Jeg savner en debatt som er basert på toleranse, tålmodighet og godhet, enten man forfekter det ene eller det andre standpunkt. Det skal vel godt gjøres å overbevise en annen, om ikke disse kvalitetene ligger der som et fundament?

En ting er det ikke mulig å komme utenom. Gud elsker alle mennesker, uansett bakgrunn, hudfarge og legning. Bibelen ble heller ikke gitt oss for at vi skulle skyte «teologiske piler» mot hverandre. Det kommer aldri noe godt ut av slike ordstrider, for det er Guds godhet som driver oss til omvendelse, ikke trusler og hån. Skal du overbevise et menneske om at det tar feil, må du først vinne hjertet til vedkommende.

Hvert menneske er like dyrebart for Gud som din egen datter eller sønn, som din egen far eller mor. Det er først når man ser verdien i andre mennesker, slik Gud ser dem, at man i varsomhet kan trekke flisen ut av sin brors øye. Og forhåpentlig, bli kvitt bjelken i sitt eget.

I evangeliene sier ikke Jesus noe konkret om homofile, men i lignelsen om den barmhjertige samaritan, legger han føringer for hvordan vi burde forholde oss til mennesker vi er dypt uenige med. Det var han som viste barmhjertighet som oppfylte lovens krav. Noe å tenke på for oss alle?