Pinse og kristen enhet i det nye Norge

Kirkene skal gjennom sin forkynnelse og enhet bringe det gode budskapet for vår verden, vår tid. Det er nettopp derfor kirken ble født og er blitt til, og det er nettopp derfor den Hellige ånd er i verden.

Kristen tro er tuftet på det som skjedde med Jesus, han som er Kristus, den salvede Guds Sønn og verdens frelser. Hans fødsel i en stall i Betlehem, oppvekst i Nasaret, fristelse i ørkenen, hans tjeneste i Israel, lidelse, korsfestelse, død, begravelse og oppstandelse.

Alt dette får vår oppmerksomhet gjennom litteratur, kunstverk, ikonografi, og ikke minst forkynnelsen i de kristne høytidene jul og påske.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Pinsen er derimot en nesten glemt høytid. Den synes også å være forsømt både i teologien, forkynnelsen, litteraturen og selve høytidsfeiringen. Når feiret du sist pinsehøytid med like sterkt fokus på festens innhold som ved høytidene jul eller påske?

Hensikten med denne artikkelen er ikke å argumentere for en storslått pinsefeiring, men å framheve betydningen av pinsen og behovet for et større fokus. Jeg ønsker også å invitere til fellesskap og pinsefest på tvers av kulturer og konfesjoner.

Et av de problemene med pinsehøytiden, er at den er glemt og synes å være en høytid for spesielt interesserte, særlig pinsevenner. Dette må vi ta oppgjør med. Pinsen er like viktig for alle kristne. Høytiden er en viktig del av kristen tro og fortjener derfor stor oppmerksomhet.

Hele det kristne budskapet (evangeliet) har stor plass i pinsefortellingen. Enheten blant troende står også sentralt. Disse to, både forkynnelsen av evangeliet og kristen enhet, er som to sider av samme sak.

Det er gjennom forkynnelsen av evangeliet kristne menigheter blir til. Når disse menighetene er etablert, må de stå sammen i en enhet med andre menigheter, slik at verden kan komme til tro igjennom menighetens forkynnelse. Alt sammen er et verk av Den hellige Ånd.

Når vi snakker om pinsen, kan vi ikke se bort ifra fortellingen om hvordan pinsedagen fant sted. Evangelisten Lukas beskriver det i Apostlenes gjerninger. Selv om pinsedagen kom med mange ekstraordinære hendelser (lyden, ilden, språkene, folkemengden), har jeg lyst å lede oppmerksomheten til den forkynnelsen apostelen Peter og de andre apostlene bar fram.

Peter forkynte hvordan Den hellige Ånds verk var en oppfyllelse av profetier i Det gamle testamentet. Jesus fra Nasaret var oppfyllelsen, han som døde i lovløses hånd, men ble reist opp av Gud. Apostlenes forkynnelse var som ild og lyd fra himmelen.

De stod fram for Israelfolket, både jøder og andre folkeslag, for å fortelle dem at denne Jesus som de hadde korsfestet har Gud gjort til både Herre og Messias. Dette forkynte de helt uten frykt. Pinsedagen handler derfor om forkynnelsen av evangeliet om Guds frelsesplan i Jesus Messias.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Forkynnelsen av evangeliet kan ikke gjøres uten Den hellige Ånds makt og innvirkning. Mange steder i verden i dag er pinsen og Den hellige Ånd misforstått. Ånden forveksles med åndelige følelser, og Åndens glede forveksles med verdens glede.

Selvfølgelig skaper Den hellige Ånd glede, men den gleden han skaper i alle som tror, kommer gjennom vissheten om frelsen i Jesus Kristus. I Bibelen leser vi at forkynnelsen stakk dem i hjertet, de som hørte på. Mange tusen mennesker ble omvendt denne dagen.

På den annen side handler pinsedagen om enhet og felleskapet mellom apostlene og alle kristne. Jesu disipler måtte i likhet med mange andre gjennom ulike erfaringer for å lære meningen med de kristnes samhold og enhet.

Enhet og kjærlighet hører sammen. Var det noe Jesus minte dem om til slutt, så var det dette: De skulle elske hverandre og tjene hverandre i kjærlighet.

Før Jesu død strevde apostlene med å holde sammen. Det var sterke indre spenninger dem imellom. Men etter oppstandelsen virker det som noe nytt hadde kommet mellom dem. De hadde begynte å holde sammen.

På pinsedagen leser vi at disiplene var samlet på et sted. Og de ble alle fylt av Den hellige Ånd og alle begynte de å tale i ulike språk og tungemål. Selv om Peter stod for talen, skriver Lukas at de alle sammen steg fram for å forklare og forkynne evangeliet.

Videre leser vi hvordan det apostoliske fellesskap, det som vi i dag kaller kirke, ble til. Enheten mellom de mange tusen kristne, stod helt sentralt. Ut av forkynnelsen ble det født et fargerikt fellesskap som holdt sammen og de hadde alt felles. De delte alles gleder og sorger, behov og rikdom.

Hva vil dette si for kristne kirker i verden og i Norge i dag? Hva betyr pinsen for oss? Hva skal dette bety i dag for kristne som tror og kaller på samme Jesus, men bruker ulike språk og uttrykksformer, og organiserer seg i ulike konfesjoner og tradisjoner?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi lever i en tid hvor hele kloden er vevd tett sammen gjennom handel, teknologi, massemedia, internasjonal migrasjon. Impulsene og innflytelsene flytter på seg i alle retninger. Religiøst og kulturelt mangfold blir vanligere alle steder.

Samtidig lever vi i en verden som grovt sett er delt mellom de rike og fattige, mellom relativt stabile land med gode levekår og mange land som strever med dårlig styresett, konflikter og ustabilitet.

Ulikhetene og urettferdighetene er igjen årsak til skarpe skillelinjer og frykt. Ekstreme ideologier av både nasjonalistiske eller religiøse karakter bruker vold og påfører skader som igjen forsterker frykten mellom menneskegrupper. Verden og menneskeheten tørster for fred og rettferdighet mellom folk og land.

Felleskap på tvers av forskjeller og framgang for alle er noe av vår tids største behovene. Det er nettopp dette evangeliet har å by på. Kirkene skal gjennom sin forkynnelse og enhet bringe det gode budskapet for vår verden, vår tid. Det er nettopp derfor kirken ble født og er blitt til, og det er nettopp derfor den Hellige ånd er i verden.

I pinsen ferier vi starten på den kristne tro som har blitt spredt fra jødefolket til alle folkeslag. Dette var også Guds plan. Den kristne kirke er kulturbærer i den forstand at troen oversettes til ulike språk og kulturelle former. Enhver skal få møte kristen tro på sitt eget språk, akkurat som pinsedagen.

Møtet med kristen tro krever ikke brudd med kulturell identitet. Det finnes ikke hellig eller utvalgt språk for kristen tro. Den må oversettes og formidles videre. Trosidentitet bygges på den kulturelle og/eller språklige identiteten.

Dermed er kulturelt mangfold et naturlig og berikende element for kristent tro. Men i konteksten av migrasjon, der det blir brudd på den kulturelle identitet, dannes det flere menigheter av innvandrere. De har til hensikt å bevare troen i det nye landet og skape en arena for trygghet.

Mange tror disse menigheter er segregerende. De kan på en måte være det, dersom de ikke møter verken det store samfunnet eller andre menigheter i samme situasjon. Derfor er det et stort behov for å møteplasser migrantmenigheter seg imellom, og mellom migranter og kirkene i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Flerkulturelt kirkelig nettverkiNorges Kristne Råd arrangerte i samarbeid med flere menigheter mandag pinsefest i Oslo for fjerde gang. Den flerkulturelle feiringen fant sted på St. Hanshaugen i Oslo. Vi benyttet anledningen til å samles for en økumenisk og flerkulturell pinsefeiring.

Ønskemålet med arrangementet var å skape en møteplass for byens mangfoldige befolkning i anledning pinsehøytiden. Vi vil bidra til nye kontakter, vennskap og fellesskap på tvers av kulturer og konfesjoner.

På Pinsefestivalen møttes ortodokse, katolikker, protestanter, nordmenn, europeere og folk fra hele verden. Det kulturelle mangfold som finnes i Norge ble framhevet. Flere menigheter presenterte sitt arbeid, mens det pågikk musikk, sang, dans på en scene parallelt med serveringen av mat fra ulike land.

Mange migranter og deres menigheter så fram til pinsefestivalen. Men, gitt at pinsehøytiden er nesten en glemt kristen høytid, og mange benytter seg av langhelg på reise, stilles spørsmål om de norske kristnes deltakelse.

I norsk integreringsdiskusjonen hører vi innvandrere stille spørsmål om hvor de norske de skal integrere seg med er. Jeg håper dette ikke blir tilfelle med kirkene.