ENGASJEMENT: De siste årene har mange kristne engasjert seg i kampen mot moderne slaveri.  Foto: Herman Frantzen

Må vi ikke gå «atskillig lenger» enn Bibelen?

onsdag 5. desember 2018

Kristenliv

Dersom vi bare skal «lytte til summen av Bibelens oppfordringer og formaninger», ser jeg derfor ikke hvordan vi kan ta et prinsipielt oppgjør med slaveri.

I en kronikk i Dagen 14. november er teolog, filosof og informasjonsleder i NLM, Espen Ottosen, kritisk til Ketil Jensen, tidligere rektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, når Jensen sier at vi som kristne i dag må gå «atskillig lenger» enn hva Bibelen sier om slaverispørsmålet.

Ifølge Ottosen må idealet heller være å «lytte til summen av Bibelens oppfordringer og formaninger».

Som del av «summen av Bibelens oppfordringer og formaninger» om slaveri finner vi blant annet følgende: «Når noen slår en slave eller slavekvinne med stokk, så slaven dør for hans hånd, da skal det hevnes.

Men lever slaven en dag eller to, skal det ikke hevnes; slaven er jo hans eiendom» (2 Mos 21,20–21). Videre angir 3 Mos 19,20–22 en stor forskjell i dom for seksuelt misbruk av en slavekvinne og en fri kvinne.

Her kan det derimot vises til budet om ikke å slå i hjel og ikke bryte ekteskapet, formaningen mot brutalitet overfor slaver i Kol 4,1 og Efes 6,9, etc., for å ta et kristent oppgjør med slike tekster i GT. Men det innebærer i så tilfellet at noen bibeltekster (særlig i NT) får en så stor vekt, at andre bibeltekster (særlig i GT) settes ut av kraft.

Det er altså ikke «summen» av alle bibeltekster som leder oss til en slik konklusjon. Sant nok, vil Ottosen kunne respondere. Jesu tale om ekteskap mellom én mann og én kvinne (Mark 10:6–9 m/par) setter tilsvarende GTs aksept for polygami ut av kraft.

Men her er det en klar forskjell mellom polygami og slaveri. NT tar et prinsipielt oppgjør med polygami, men ikke med slaveri (se mer nedenfor). Dermed regner NT fortsatt med at noen mennesker er slaver (Filemons brev; 1 Kor 7,20–24; Ef 6,5–8; 1 Tim 6,1; Tit 2,9; 1 Pet 2,18). Er det en ting historien har lært oss, så er det at når menneskers verdi reduseres til en «eiendom», så skjer ofte de frykteligste ting.

Ottosen sier at «Bibelen ikke noe sted fastslår at Gud ønsker slaveri». Problemet er bare det at Bibelen heller ikke noe sted prinsipielt tar et oppgjør med slaveri. Ja, hva mer er, en rekke tekster i NT aksepterer ikke bare slaveriet, men formaner også slaver: «vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv» (Efes 6,5, jf. 1 Tim 6,1–2; Tit 2,9; 1 Pet 2,18).

Når Ef 6,5 trekker inn lydigheten mot Kristus i en slik sammenheng, er det en sterk begrunnelse. I 1 Kor 7,22 skriver Paulus til kristne slaver: «Mine søsken, enhver skal forbli der han var da han ble kalt, og være der for Gud.» Igjen møter vi en sterk begrunnelse: «vær der for Gud».

Det er derfor ikke overraskende at en rekke konservative kristne i USA på 1800-tallet, som kjente seg forpliktet av slike oppfordringer og formaninger, forsvarte slaveriet.

Slik jeg ser det, både kan og må vi i dag bekjempe slaveri – og det med grunnlag i Bibelen. Men jeg må umiddelbart presisere; jeg får det ikke til ved å «lytte til summen av Bibelens oppfordringer og formaninger» om slaveri (jf. Ottosen), men bare ved å «lytte til en retning i Bibelen» om slaveri, som går «atskillig lenger» enn Bibelen selv (jf. Jensen).

«Såkorn» med sprengkraft. Paulus skriver et lite brev til den kristne slaveeieren Filemon hvor han går i forbønn for Onesimus, som har rømt, blitt en kristen og vært som «et barn» for Paulus (vers 10).

Paulus argumenterer: «… du [Filemon] skal få beholde ham for evig», men presiserer umiddelbart, «ikke lenger som slave, men som noe mye mer – som en elsket bror». Et slikt evighetsperspektiv må få konsekvenser for hvordan Filemon også ser på Onesimus «både som menneske og i Herren» (vers 16).

Filemon hadde ganske sikkert flere slaver, men Paulus ber her bare om at Onesimus skulle settes fri. Paulus sin argumentasjon, derimot, er som et såkorn med sprengkraft til å problematisere enhver form for slaveri.

Paulus sin argumentasjon i Gal 3,28 er et tilsvarende såkorn med sprengkraft: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Paulus utfolder i Galaterbrevet at «ikke jøde eller greker … i Kristus Jesus» må få helt konkrete konsekvenser i menigheten. Da kristne begynte å bekjempe slaveriet, så de raskt viktigheten av Gal 3,28. Kristne kan ikke leve i «en åndelig realitet i Kristus», hvor skillet mellom slave og fri er opphevet, uten at dette også må få klare sosiale konsekvenser.

Paulus utfolder ikke selv implikasjonene av Gal 3,28 for spørsmålet om slaveri, men han har sådd et frø som med tiden vokser til noe langt større enn et lite frø.

Historisk radikale mot-eksempler. I GT er Guds frelse av Israel fra slaveriet i Egypt helt grunnleggende (2 Mos 1–14). Frelse som utfrielse – og det nettopp fra slaveri(!) – angir slik en retning, ikke bare for Guds gode vilje, men også for hvordan Gud til slutt vil gjenopprette sitt skaperverk – til dom og til frelse. Likevel ser vi at tekster i GT og NT aksepterer og legitimerer slaveri.

I 1 Kor 12 taler Paulus om Guds nådegaver og sammenligner nådegavene med ulike «lemmer» som sammen utgjør «én kropp», det vil si menigheten (12,12–31).

Der presiserer Paulus: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke» (12,13). Når Gud gir sine nådegaver i menigheten, opphever altså Gud skillet mellom slave og fri.

Likevel aksepterer og legitimerer tekster i NT slaveri i samfunnet. Når jeg i dag aktualiserer disse «radikale mot-eksemplene» som teologiske argument mot enhver form for slaveri, er det med en klar bevissthet om å gå «atskillig lenger» enn hva mange Bibeltekster gjør.

Argumentasjon ut fra skapelsen. Alle menneskers likeverd begrunnes sterkt ut fra skapelsen: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det» (1 Mos 1,27, jf. også Salme 8). Selv om NT ikke bruker skapelsen som etisk perspektiv på slaveri, mener jeg at vi i dag både kan og må gjøre dette.

Konklusjon. Når Bibelen eksplisitt uttaler seg om slaveri, tar den ingen steder et prinsipielt oppgjør med slaveriet (slik som NT gjør med polygami, gammeltestamentlige renhetsforskrifter om uren mat, etc.).

Faktisk aksepteres slaveriet, og noen NT tekster legitimerer også slaveriet. Dersom vi i dag bare kan «lytte til summen av Bibelens oppfordringer og formaninger», ser jeg derfor ikke hvordan vi kan ta et prinsipielt oppgjør med slaveri.

Men legger vi til grunn «retningen» i noen særlig viktige Bibeltekster, samt trekker inn skapelsen som etisk perspektiv, mener jeg at vi i dag både kan og må gå «atskillig lenger» enn hva Bibelen selv gjør i spørsmålet om slaveri.

Jeg opplever ikke at spørsmålet om slaveri er et omdiskutert spørsmål blant kristne i Norge i dag. Men hvordan vi leser og tolker Bibelen er et høyst aktuelt spørsmål – ikke minst for de av oss som vil legge til grunn at Bibelen er norm for tro og liv.

I sin respons til Ketil Jensen var det nettopp dette spørsmålet Ottosen tok tak i. Mener Ottosen fortsatt at det er høyst problematisk å gå «atskillig lenger» enn Bibelen i spørsmålet om slaveri, når dette begrunnes og funderes i Bibelen slik det her er gjort?

Les reaksjoner på denne artikkelen