Jeg er veldig glad i foreldrene mine og familien min

Det er en svært grov påstand å si at de er som døde for meg. Jeg er veldig glad i foreldrene og familien min, og syns det hele bare er forferdelig trist.

Kommentar til artikkelen«Menigheten tok min datter fra meg», Dagen 14.05.16. Min pappa gikk ut i avisen Dagen 14.05.16 med flere usannheter. For det første vil jeg si at det var sjokkerende å lese. Jeg opplever at denne smertefulle saken ikke hører hjemme i media. Når det er sagt, kan jeg ikke la uriktige påstander om meg stå uimotsagt. Med dette innlegget ønsker jeg å kommentere det som er skrevet.

1. «Datteren fulgte farens oppfordring om å bli med på møtene, og begynte i menigheten kort tid etter. Der fikk hun kjæreste og forandret gradvis væremåte, ifølge faren.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da jeg fikk kjæreste og ble opptatt med ham, ble det naturlig nok mindre tett mellom meg og mine foreldre. På grunn av turnusjobb, planlegging av bryllup og lang avstand, klarte jeg naturligvis ikke å være tilstede både på der mine foreldre bor og der jeg bor samtidig. Det var på denne tiden de begynte å komme med uriktige anklager, som at jeg var hjernevasket og at menigheten hadde frarøvet meg dem. Etter at mine foreldre kom i kontakt med avhoppergruppen, opplevde jeg at de raskt endret seg.

2. «– Vi hadde en god relasjon. I dag svarer hun ikke når vi prøver å ta kontakt.»

Som nevnt hadde jeg en god relasjon til mine foreldre, og har hele tiden vært tydelig på at jeg fortsatt ønsker å ha det. Jeg har aldri blitt oppfordret til, eller blitt bedt om å bryte kontakten med noen i min familie. Tvert imot har vi hele tiden hatt en åpen dør hjemme hos oss, og har ved flere anledninger invitert mamma og pappa til å besøke oss. Vi har deltatt på møter pappa har hatt på Østlandet, og han har også overnattet hos oss. Min mann og jeg har på alle måter forsøkt å få til en løsning og forsoning, både via e-post, brev, sms og pr. telefon.

Da vi sist var hjemme hos dem på besøk for å si «Her er vi, dere har ikke mistet oss, og vi ønsker god kontakt med dere», ville de ikke høre på oss. Vi opplever å ikke bli trodd, og kommer derfor ingen vei.

Hvordan kan de da påstå i artikkelen at menigheten har tatt meg fra dem og at jeg har brutt all kontakt? Pappa er jo titt og ofte i området, og har til og med overnattet hos folk i nærområdet uten engang å ta kontakt. Slik situasjonen er nå med alle anklager mot meg, er det både vanskelig og vondt å ha en normal kontakt med familien.

3. «– Naboene så jo at hun aldri var hjemme lenger. De fleste har en grav å gå til når de mister et barn. Vi vet at hun lever, men får ikke lov til å ha kontakt med henne. Jeg opplever at menigheten har frarøvet oss vår datter. Jeg greier ikke å se det på en annen måte, sier hun.»

Ved en anledning arrangerte mine foreldre et møte med oss hvor de til vår store overraskelse hadde invitert med en psykiater. Bakgrunnen var at psykiateren skulle vurdere min mentale helse. Under samtalen så psykiateren raskt at jeg var sunn og normal, men at det var mamma som hadde problemer med å slippe taket på meg og vårt nære bånd. På grunn av vår tette kontakt gjennom mange år, ble det vanskelig for mamma å respektere meg som en voksen kvinne med egne grenser. Mamma var enig den gangen at dette var noe hun måtte jobbe med, og det så ut som ting ble oppklart. Kort tid etterpå var hun tilbake til utgangspunktet hvor hun la skylden på menigheten. Det er trist at mamma ikke greier å se denne situasjonen på en annen måte.

4. «Forkynneren som tok kontakt med Dagen mistet kontakten med datteren etter at hun giftet seg med en gutt som gikk i menigheten. Verken han eller kona fikk ta del i forberedelsene til bryllupet. Menigheten stilte med toastmaster, sjåfør, blomsterdekoratør og fotograf. – Bortsett fra to venninner og nær familie var det en menighetsfest, forteller moren til Dagen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Min mann og jeg planla bryllupet slik vi selv ønsket å ha det, og syntes det var fint at vi kunne engasjere våre venner til å hjelpe oss. Dette var av praktiske årsaker det enkleste da min familie bor et godt stykke unna. Vi syntes det var moro at familien på begge sider kunne komme til dekket bord, noe mine foreldre også takket så hjertelig for i talen de holdt for meg.

Pappa sendte meg en sms etter bryllupet hvor han beskrev festen som «himmelsk». Det er trist at de nå i ettertid er mer opptatt av at bryllupet ikke ble slik de selv ønsket, enn å respektere mine ønsker og glede seg på mine vegne.

5. «På dashbordet i bilen har han et bilde av datteren, en unødvendig påminnelse om å be. For han ber uansett ofte for henne, og noen ganger blir han fryktelig sint og fylt av det han omtaler som en «hellig vrede». – Jeg er bare ute etter en ting, sier han: å få datteren vår tilbake.»

Før sa pappa alltid at «barna har vi kun til låns». Har han glemt dette? Det ser ut til at det betyr mer for dem å få meg hjem, enn ønske om at jeg skal ha det godt her jeg er nå. Med dette opplever jeg at de frarøver meg min frihet til å ta egne valg, og viser ingen respekt for meg som en voksen, selvstendig kvinne.

6. «Han har en voksen datter i menigheten, som skal ha brutt all kontakt med familien. – Vi er som døde for henne, sier han.»

Det er en svært grov påstand å si at de er som døde for meg. Jeg er veldig glad i foreldrene og familien min, og syns det hele bare er forferdelig trist.